Tiden leger ikke alle sår

MINNESTED: På «nye» Utøya minnes de som mistet livet. Foto: Beate Kold Hansen / Ringerikes Blad

MINNESTED: På «nye» Utøya minnes de som mistet livet. Foto: Beate Kold Hansen / Ringerikes Blad

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Tirsdagens lederÅ ta i bruk et sted hvor det utenkelige har skjedd har vært en utenkelig tanke for mange. Når AUF om en knapp måned inntar «nye» Utøya for å arrangere den første sommerleiren der siden 2011, har det ikke vært uten diskusjoner. Allerede dagen etter terroren sa daværende leder Eskil Pedersen at AUF skulle tilbake. Det har tatt tid.

Tiden har blitt brukt til å snakke og lytte for å finne en best mulig løsning. Lørdag hadde A-magasinet en sterk reportasje om gjenreisingen av Utøya som har pågått i det stille, men også til høylytte meningsutvekslinger i media, helt siden 2012. For alle hadde en mening om øyas videre liv. Noen mente den aldri mer burde brukes. Noen har snakket varmt for et minnested, mens andre igjen har ment at det eneste riktige, både for de nåværende AUF-erne, og de vi mistet for fire år siden, er å ta Utøya tilbake, og la stedet gjenoppstå for politisk engasjement, demokrati og gode sommerminner. Alt terroristen forsøkte å ta fra oss da de grufulle handlingene fant sted den regntunge ettermiddagen i 2011.

Alle har hatt en mening om etterbruken av Utøya. Pårørende, overlevende, naboer, politikere og mannen i gata. Uansett hva som ble gjort ville noen følt seg tråkket på tærne. Det handler om følelser, sterke følelser, og der finnes det ikke fasitsvar. Men AUF har tatt tiden til hjelp. På den måten har det som virket utenkelig ett år etter den svarte dagen, framstått som mer akseptabelt to, tre eller fire år senere. Det handler om tanker som modnes, løsninger som tilpasses og ikke minst et felles ønske: å vise terroristen at han tok feil, at han ikke vant, at det store «VI» er sterkere enn hans bitte lille «jeg».

Det er feil å si at tiden leger alle sår. For det gjør den ikke. Ikke for dem som mistet noen, ikke for dem som var der og slapp unna kuleregnet og ikke for nasjonen Norge. Vi sørger fortsatt, og det vil vi alltid gjøre. Men sakte og sikkert bidrar tiden til at avstanden til hendelsen øker. Vi skal aldri glemme, men vi skal også videre. Og i den prosessen er «nye» Utøya en viktig brikke.

Vi skal aldri glemme, men vi skal også videre. Og i den prosessen er «nye» Utøya en viktig brikke.

Artikkeltags