Sola strålte varnt den mårran. Det var lysegrønne museører på bjørka utafor huset, og i skråningen nedafor et teppe ta Natt og Dag blommer. Syster mi og je var ivrig opptatt med å plukke dom, vi ville ha nok tel en bukett tel a mor.

Plutselig blir kjøkkenglaset åpne og a mor lener seg ut. Så hører vi orda. - Gerd og Berit. Det er fred; krigen er slutt! Tyskera har kapitulert! Stemma hennes er rar, som en slags blanding ta gråt og latter. KAPITULERT! Et nytt ord, ett

ta flere jeg hadde lært i krigsåra. Non få dager før hadde`n far vist meg en Oslo-avis med stor, svart overskrift der det sto: - HITLER ER DØD. ADMIRAL DØNITZ tar over som regjeringssjef i Tyskland! Han far hadde sagt at krigen snart ville vara over, at dei allierte hadde seire på alle fronter. Je hadde sett at han var såå glad for at Hitler var borte.

A mor kom ut tel oss i NattogDag enga og tok imot blomstebuketten. Så sto vi der i den varme maisola og såg at norske flagg vart heist flere steller i grenda. Gledestårer rant nerover fjæset hennes mor. Je hadde en stor klump i hærsen og var sååå glad. Je følte at no skjellsettende hendte akkurat da; no je aldri kom tel å glømme! - Vi skar steike vafler, sa a mor. - Jeg har att et egg, og så skar vi bruke hveitemjølet je fekk ta a tante Gunvor om syndan.

Den 13.mai reiste vi tel Oslo for å feire. Det var den dagen Kronprins Olav kom telbarsatt frå England. Det var store folkemengder og stor trengsel; norske flagg over alt, hornmusikk og jubel; bare blide ansikter, latter og smil. Vi sto ved Rådhuset, og da den åpne bilen med Kronprinsen kom, løfte `n far meg opp så je fekk se`n. Han vinke og smilte og så ropte alle: - Heia Krompen, heia Krompen! Han hadde battledress og montylue, to nye ord je lærte den dagen. - Og der er Gerhardsen, sa`n far! Je såg en lang, tynn kar som smilte og vinke. Han hadde vøri ordfører i Oslo før krigen, og fange i en konsentrasjonsleir i Tyskland og på Grini fra 1944. Og så viste `n far meg en som hette Pål Berg og fortælte at han var leder for heimefronten, og at han var Høyesterettsjustitiarius! Om kvæld`n da je skulle prøve å sova, sa je det ordet om att og om att. Høyesterettsjustitiarius, høyesterettsjustitiarius!

Heme hos skyldfolka våre like ved Trondhjemsveien kom det to karer på besøk. Dom hadde vøri fanger på Grini, var radmagre og medtatte. Den eine hadde stygge arr på den eine sida ta fjæset, også var`n døv. - Han har vørti sli`n og har miste hørsal, sa`n far.

Seint på kvæld`n banke det hardt på døra, og `n far og `n onkel Anton åpne. Je sto like bak dom og fekk se en full, tysk soldat. Han hadde åpen uniformsjakke, var ubarbert og grimete i fjæset. Og så gråt`n! Han ropte på en slags blanding ta tysk og norsk at han ville væta åkke som hadde klypt håret ta kjæresten hass! Han skulle ta dom, sa`n.

I ettertid har je tenkt over å fint han far og`n onkel Anton takle den situasjon. Dom prate rolig med`n, sa at`n ikke måtte ta non slags hevn for det som hadde hendt, og at dom var leie for at non norske kunne gjøra no sånt! Je syntes så synd på den tysker`n at je og begynte å bælja. Je syns jeg ser`n nå, der han sjangle nedover mot porten i den lyse mainatta og forsvant.

Dagen etter sto det en to, tre andre karer utafor porten. Dom og var forferdelig magre, hadde fillete klæ`er, var møkkete og skjeggete. Vi onga fekk non brødskiver ta a tante som vi ga dom. Dom var jøtt glade for maten, sa, - takk, takk flere gonger, smilte og gestikulerte. Vi kommuniserte på et vis med smil og hender. Det var russiske krigsfanger som hadde gjort slavearbeid for tyskera, fant je ut seinere. En ta dom tok en kobberring opp frå lomma og ga meg. Je hadde den ringen i flere år.

På Trondhjemsvegen kjørte det lastebil etter lastebil med tyske soldater på lasteplana. Det var hvite kapitulasjonsflagg på alle bila. Soldata hadde slaskete uniformer og triste ansikter. Nederlaget var nok vanskelig å fatte for mange ta dom. Men non ta dom vinke tel oss og smilte. Kænskje dom og var glade for at krigen endelig var over.