– Fortell kort om hvem du er som person.
– Jeg ble født i Oslo i 1930. Barne- og ungdomsårene mine var veldig annerledes enn det som er vanlig i dag. Et av diktene i boka skildrer hvilken katastrofe det var å miste en julepølse som jeg hadde fått ansvar for å bringe hjem under krigen. Da krigen brøt ut var jeg snaut 10 år, og vi evakuerte i hui og hast til et feriehjem på Harestua.
– Etter krigen bygde mine foreldre hytte der, og i 1970 bygde min mann og jeg hus på samme eiendom. Vi ble altså hadelendinger. De siste årene har jeg bodd på Gran, sammen med en liten malteserhund som heter Sophus. Han har veldig mye personlighet selv om han er liten av vekst. En luftetur med ham i februar har blitt et eget dikt.
Første utgivelse
– Har du utgitt noe tidligere?
– Dette er min første bokutgivelse, og ideen om å gi ut noen av diktene mine kom fra en yngre og handlekraftig venninne. Hun sendte noen av dem til Lyrikkforlaget uten å spørre meg.
– Hvordan fikk du ideen til å skrive dikt?
– Jeg har alltid likt å skrive og skrev stiler for venner i skoletiden. Etter hvert fikk jeg smaken på å skrive «rene dikt». Diktene ble satt pris på i ulike vise- og kormiljøer i Oslo og på Hadeland. Dette ga meg inspirasjon til å fortsette å skrive.
Inspirert av livet
– På Hadeland var både min mann og jeg langvarige medlemmer av så vel Harestukoret som Viseklubben Vigga Vers og Visevenner. Et av diktene skildrer en uforglemmelig sommeravslutning i viseklubben en midtsommer i Røykenvik.
– Hva har vært din drivkraft eller inspirasjon i skriveprosessen?
– Inspirasjon har jeg hentet fra livet, fra menneskemøter, fra natur, årstider, lykke og sorg. Men selv om de tar utgangspunkt i min opplevde virkelighet, håper jeg naturligvis at tankene og stemningene finner gjenklang hos leserne. Kanskje er det slik at eldre lesere vil kjenne seg bedre igjen i diktene enn unge?