– Dette arbeidet er utrolig viktig for meg. Jeg skulle gjerne ha jobbet med dette så lenge jeg lever – eller i alle fall så lenge det er behov. Håpet er jo at det en gang ikke skal være noen flyktninger, men det er ikke særlig sannsynlig, dessverre, sier Andrea Hoff Haga.

Etter flere år med et brennende engasjement for båtflyktninger, startet hun og foreldrene, Hanne Hoff og Kjetil Haga, en organisasjon i mai 2018. Bare det siste året har de samlet inn rundt to millioner kroner, som uavkortet har gått til flyktningene som bor i mildt sagt kummerlige forhold i en flyktningleir på Chios, ei øy i Hellas.

Her er det egentlig plass til 1100 personer. I dag bor det 6000 der. De har rundt 40 toaletter på deling, og bor i telt og enkle skur.

– Pengene vi samler inn går til sko, jakker og klær i tillegg til håndklær og Ikea-poser de kan bruke som reisebager og til å ha tingene sine i når det regner. Nylig delte de ut 6000 tepper, slik at alle i leiren fikk hvert sitt teppe, forteller Andrea.

Presenninger, telt og solcellelykter har de også delt ut.

Lange arbeidsdager

Vi møter 20-åringen hjemme på Gran i vinterlige omgivelser, sammen med moren Hanne. Andrea kom hjem noen få dager før jul, noe moren satte stor pris på. Andre juledag skal begge to reise nedover igjen, sammen med pappa Kjetil. Foreldrene skal bli en stund, før de reiser hjem og lar datteren være alene på øya.

– Det er godt å komme hjem i jula for å treffe familien og venner, men tankene mine er likevel hos de der nede. Jeg klarer aldri å forlate øya helt, sier hun.

Andrea har bodd på øya i halvannet år nå.

– Jeg skulle ta et friår fra skolen, men det har blitt litt mer. Jeg regner med at jeg blir der fram til sommeren igjen. Til høsten har jeg planer om å studere, men jeg kommer nok til å reise nedover så ofte jeg kan da også.

Akkurat nå er det imidlertid fullt fokus på organisasjonen, som heter One Family – No Borders. Det er så mye å gjøre og så mange som trenger hjelp. Når Andrea er på øya jobber hun fra tidlig morgen til sent på kvelden. Hun blir også brukt en del av andre organisasjoner som er til stede på øya, fordi hun har god kompetanse på å registrere hvem som har fått hva. på den måten sikrer de at hjelpen når ut til flest mulig.

Bildeserie

SE BILDENE: De private bildene til Andrea fra hjelpearbeidet på Chios

Brukte sparepengene

Familien leier en leilighet på øya. Husleien betaler de av egen lomme. Det samme gjelder penger til livsopphold når de er der. Andrea har allerede brukt opp alle sparepengene sine, og nå sponses hun av mor og far. I tillegg til noen andre snille hjelpere.

– Det har tatt av med donasjoner den siste tiden, og det gjør at vi kan hjelpe mange flere. Det meste av utstyr kjøper vi lokalt, så vi slipper å ha med så mye på flyet. Likevel har vi som regel en del kolli ekstra når vi drar dit, sier mamma Hanne.

For familien startet engasjementet i 2015. Hanne jobbet som avdelingsleder for Gjøvik barnevern- og omsorgssenter. Dit kom det unge, enslige flyktninger under 15 år, og hun hørte historier om alle båtflyktningene. Hun følte at hun måtte gjøre noe, og familien dro til Lesvos, en av øyene som tok imot mange av disse båtflyktningene.

– De to første timene var vi med på å ta imot 700 flyktninger fordelt på 12 båter. Det gjorde et stort inntrykk på oss. Mange av disse flyktningene kom seg videre, og i ettertid har vi blitt kontaktet av noen som var med i en av disse båtene. De bor nå i Norge, ikke veldig langt fra Hadeland, forteller Hanne.

Resignerte flyktninger

Etter at Europa stengte grensene har flyktningstrømmen stoppet i Hellas. Det gir landet et stort problem, for flyktningene fortsetter å komme. Shios er en av øyene de kommer til.

– Det står ikke så mye om dette i media, men det burde fått større oppmerksomhet. Problemet er minst like stort i dag, og jeg mener at alle land i Europa burde ta sitt ansvar og ta imot flere. Spesielt vi i Norge burde ha plass til flere, mener Andrea.

Moren er enig og legger til at de har sett en endring siden de første gangen dro nedover i 2015.

– Vi ser at håpløsheten brer om seg. Det blir mer og mer selvskading og selvmord blant resignerte flyktninger som ikke lenger har noe håp. Alle grenser er stengt, samtidig som det er lite sannsynlig at de kan reise hjem noen gang, forteller Hanne.

Når hun snakket med flyktninger i 2015 hadde de et mål og et håp. De fleste ville til Tyskland.

– Nå er deres eneste håp at de får lov til å bli i Hellas. Får de opphold der, må de klare seg helt selv. De blir satt på gata og får ikke hjelp til noen ting. Det er mange som blir boende på gata, forteller Hanne.

Får mye oppmerksomhet

15 flyktninger fra leiren hjelper familien med arbeidsoppgaver når de er på øya. Det er en uvurderlig ressurs for organisasjonen, ettersom de selv ikke får lov til å gå inn i leiren. All utdeling og kontakt med flyktningene skjer på utsiden. Denne kontakten gjør også at Hanne og Kjetil aldri er redd for datteren Andrea, selv om hun er alene på øya i lange perioder.

– De har ingen grunn til å være bekymret. Jeg har 15 livvakter som passer på meg uansett hvor jeg går, forteller hun.

Med langt, lyst hår og et nordisk utseende får hun mye oppmerksomhet, uten at det har blitt noen ubehagelige situasjoner. Men noen morsomme episoder har det blitt.

– En gang vi delte ut noe utstyr sto det noen unge gutter i køa, som snakket sammen på arabisk om at de syntes jeg var pen. De visste ikke at jeg har lært meg en del arabisk etter å ha vært der så lenge, så de ble litt flaue da jeg snudde meg og takket for komplimentet på deres eget språk, forteller 20-åringen.

Mama havnet i fengsel

Familiens arbeid på øya blir stort sett høyt verdsatt, selv om myndighetene ikke er så veldig glade i alle organisasjonene som er der. De som bor i leiren er selvsagt svært takknemlige, og Hanne blir bare kalt mama.

Det ble litt trøbbel da en beboer i leiren satte ut rykter om dem. Han var misunnelig på at familien tok med alle barna på dans en gang om dagen, og fortalte politiet at de tok alle pengene selv og at de la ut bilder av folk på nettet uten lov.

– Jeg ble arrestert og satt i fengsel. Heldigvis forsto de raskt at det han sa ikke stemte, så jeg slapp ut etter to timer. Etterpå kom det noen menn fra leiren og sa at vedkommende ikke ville plage meg mer. Forferdet lurte jeg på om de hadde gitt ham juling. «Bare litt», var svaret jeg fikk. Det var selvsagt litt brutalt, men det viser hvor mye de setter pris på oss og det arbeidet vi gjør.