Are Løken: Helsetjenesten i Gran er mer enn fastlegene

Are Løken, kommuneoverlege, Gran

Are Løken, kommuneoverlege, Gran Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Fastlege ved Brandbu legegruppe og hovedtillitsvalgt for Legeforeningen i Gran, Marianne Nappen, omtaler Handlingsplanen for allmennlegetjenesten fra Helse- og omsorgsdepartementet i rosende ordelag i Hadeland. Det er forståelig, for Legeforeningen har langt på vei gjennom handlingsplanen lyktes med å sette sine synspunkter godt fast i departementet. For kommunene derimot reiser planen mange spørsmål.

Handlingsplanen – bra for legene Gjennom handlingsplanen synes Legeforeningen å ha klart å slutte rekkene blant allmennlegene. De voksne, veletablerte (mest menn) som er tilfreds med privat drift, og de yngre (mest kvinner), som i utgangspunktet ønsker fast lønn. Fra en tidligere undersøkelse blant fastleger (Universitetet i Tromsø, 2015) vet vi at bare 47 prosent av dem som jobbet selvstendig med arbeidsgiveransvar, foretrakk dette. Et stort antall leger ville ha fast lønn, med mer sosial sikkerhet og stabilitet, og mindre administrasjon, arbeidsgiveransvar, mindre fokus på økonomi. Nå ser det ut til at nye, unge leger i 2020 kun ønsker fast lønn i spesialiseringsperioden, men at de foretrekker selvstendig næringsdrift etter spesialiteten i allmennmedisin er på plass.

Departementet har tidligere vist at en spesialist i allmennmedisin har om lag 300.000 kroner høyere omsetning enn en ikke-spesialist. I tillegg blir det med årene lettere å håndtere en mer kompleks liste, legen kan arbeide mer, noe som gir høyere omsetning. Det er forståelig at tanken om en sikret etableringsfase er attraktiv, og at det frister mest med en meget god næringsinntekt når man er «oppe og går».

ALIS – allmennlege i spesialiseringsstilling

Kommunene trenger imidlertid også mange fastlønnede, erfarne spesialister av flere grunner. Handlingsplanen nevner imidlertid ikke dette med et ord. Fastlønn omtales kun i samband med utdanningsstillinger.

Kommunene har i dag ikke noe selvstendig finansieringsansvar for pasientbehandlingen for privat legepraksis. Subsidiert praksis som Nappen omtaler, ville innebære at Gran kommune måtte kjøpe ut eller leie legepraksisene for så å la legene drive privat uten driftsansvaret for personale og kontor.

Nappen skriver, «sammendratt går planen ut på å subsidiere private legekontorer ytterligere (!) for å huse fastlønnede utdanningsstillinger». Vi har allerede møtt krav om honorering for veiledning, fra foreningshold kommer nå også krav om supervisjon, altså betaling for daglige, gode råd i dørgløtten, til yngre kollega. Noe enhver senior i ethvert yrke har sett på som en standsplikt uten betaling i en mestersvenn relasjon.

Gir kommunen økte utfordringer og utgifter Også Gran kommune tilslutter seg hovedprinsippet om at drift av allmennpraksis bør skje som privat praksis med avtale.

Som administrasjonen i Gran skrev i utkastet til Plan for legetjenesten i 2018: «Gran kommune ønsker å videreføre antallet hjemler i privat praksis i samme omfang i planperioden. Dersom rekrutteringen til fastlegepraksis som selvstendig næringsdrift ikke bedres gjennom tiltak fra sentral myndighet, kan likevel Gran som mange kommuner bli nødt til å opprette flere fastlønnsstillinger ved et kommunalt legekontor. Fordelen ved et kommunalt legekontor er også den mulighet det gir for flytting av ledig hjemmel fra privat legekontor dersom hjemmelen over år viser seg uomsettelig for privat drift. Dette er ingen ønskelig utvikling, idet det skaper usikkerhet for gjenværende leger i gruppepraksis. Kommunen kan imidlertid ikke subsidiere eller betale for vikarordninger over måneder og år, der praksisen har mistet attraksjonsverdien for kolleger som ønsker å tre inn i fastlegeavtale».

Denne ordlyden møtte motstand hos tillitsvalgte. En ønsket ikke å snakke om «uomsettelighet». Våren 2018 brøt fastlegene samarbeidet vi hadde bygget gjennom åtte år i Allmennlegeutvalget (med møter sju ganger i året). Det er legenes gode rett, men det er like fullt beklagelig og leit.

Det er grunn til å være meget bekymret for at Staten og Legeforeningen i handlingsplanen har funnet sammen i å skyve mer av forvaltningen, drifts- og finansieringsansvaret over på kommunene. Det gjenstår for KS og norske kommuner å finne fram til løsninger som avslutter kampen om å overby hverandre for å tiltrekke seg fastleger, slik helseministeren har ment man burde. Problemet for kommunene er at de, med de foreslåtte løsninger i handlingsplanen, raskt kan bli sittende med Svarteper. Etter mitt syn blir ALIS-stillinger i privat praksis en gjøkunge. Kommunen får ikke fullfinansiert endringen, har ingen innflytelse på driften, de private legene definerer selv kostnadsnivået og fordeler som de ønsker, og kommunen må takke til – for dette kan nok bli en plikt på linje med å ha LIS1 (turnus)-lege. Kommunen kommer i en tvangssituasjon, hvor vi må ta imot ALIS-kandidat for å unngå pålegg fra sentralt hold (Fylkesmannen).

Et annet problem er at det blir et vedvarende utkjøps- og forhandlingsregime for kommunene når de skal ha løst andre allmennmedisinske oppgaver. Ønsker kommunen å ha en privat fastlege med i et prosjekt, for å løse en oppgave, delta i et fagmøte, skal det forhandles og drøftes og betales lønn og såkalt praksiskompensasjon. Selv om partene har forhandlet fram en sentral honorarsats, vil legene forhandle lokalt. Det oppmuntrer også Legeforeningen sentralt til. Nylig møtte vi det ved at legene måtte kjøpes ut for å bemanne en smittelegevakt. Med noen fastlønnede allmennleger ville man ha kunnet omdisponere ressursene.

Derfor trekker vi tilbake hjemmelen

Både Gran og Jaren legesenter har løst sine vikar- og rekrutteringsproblemer godt på egen hånd. Den nye, fjerde avtalehjemmelen ved Gran legesenter som i 2013 ble opprettet samtidig med den nye femte ved Brandbu legegruppe, ble for eksempel raskt stabilisert. Solopraksisen som ble en del av Jaren legesenter i 2018 har også blitt godt innarbeidet.

Brandbu legegruppe har derimot hatt vedvarende utfordringer, slik at kommunen i to omganger har søkt og fått rekrutteringsmidler fra Helsedirektoratet til stabilisering av den femte listen. Dessverre er det ikke lyktes å bygge den opp.

Vi i Gran kommune mener utfordringen ved Brandbu legegruppe er at de krever at kommunen skal subsidiere en drift som ikke er drivverdig. Der kostnadsfordelingen mellom legene er slik at knapt noen nye leger vil forbli der. Brandbu-legene etterlyser ytterligere subsidier, som kommunen ikke kan kreve å få refundert fra sentralt hold, som er uten hjemmel i sentral avtale og som i så fall må tas rett fra annen budsjettpost i helse og omsorg. I tråd med planutkastet fra 2018 trekker derfor kommunen inn den femte hjemmelen ved Brandbu legegruppe, som sett i ettertid, aldri skulle vært opprettet.

Hva ønsker Gran kommune? Allmennlegetjenesten er mer enn behandlende praksis. Kommunestyret har vedtatt opprettelse av et legekontor ved Sagatangen, noe Legeforeningen har vært imot, fordi det også svekker legenes forhandlingsmakt. Helt fra 2013 har administrasjonens argumentasjon vært konsistent rundt at det bør etableres et kommunalt drevet legekontor sammen med IMA/LMS/sykehjem, og det av flere grunner, godt redegjort for i saken om legekontoret som kommunestyret vedtok.

Nå i 2020 kan man legge til at fastlønnede leger er gode å ha i beredskapssammenheng, til omdisponering ved stort fravær, kriser, herunder pandemier.

Samtidig er det lett å skjønne at Brandbu-legene finner dette som en vanskelig situasjon. Som kommuneoverlege håper jeg imidlertid at legene vil gjenoppta samarbeidet med regelmessige møter, så kan vi snakke sammen uten å skyte på hverandre i avisen.

LES INNLEGGET TIL MARIANNE H. NAPPEN: Er Gran kommunes tilnærming til fastlegeordningen i tråd med handlingsplanen?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken