Hovedpersonen Nina har akkurat flyttet inn i et ettromshybel på Majorstuen. Hun har begynt å studere astronomi på Blindern, og har foreløpig ikke klart å få noen venner. Dagen hennes fylles med forelesninger og tilfeldig og overflatisk samtaler med medstudenter som virker gir henne noe eller fører til noen vennskap. Helt til hun en dag finner en kule ved kjevebeinet som viser seg å være kreft. Hun må avbryte studiet og sjekker inn på Hotell Montebello der hun skal gjennomgå en intens og smertefull kreftbehandling. Under sykehusoppholdet blir Nina kjent med andre pasienter med ulike kreftdiagnoser. Det blomstrer naturligvis vennskap mellom Nina og medpasientene, noe som gjorde behandlingsoppholdet litt enklere å takle.

Romanen har en rolig fortellermåte selv om handlingen er dramatisk. Gjennom Wexelsen jeg personen Nina klarer hun å gi en skarpt og humorisk innblikk i sykehustilværelsen. Samtidig som hun beholde en viss alvor i hvordan pasientene, spesielt hovedpersonen Nina opplever egen sykehusopphold. Den tørrvittig beskrivelsen av medpasientene gir liv til karakterene i boka, noe som gjorde at jeg ble glad i dem og ønsket så inderlig at de skulle blir frisk.



Kreft er en hard og brutal sykdom som arter seg på ulike måter og kan ramme til og med de friskeste av oss i samfunnet. Den tær på kropp og sjel, og til tider byr på noen ensomme dager. På Hotell Montebello får du virkelig blitt kjent med pasientenes indre tanker, følger med på hvordan sykdommen utvikler seg hos enkelte og hvordan de sammen og hver for seg deler sorg og de små glimt av gleder de opplever i hverdagen som kreftsyke.

Det er denne kombinasjonen som gjorde roman bra synes jeg. For det viser så godt hvordan ønsket om å være en del av et fellesskap tross omstendighetene kan skape sterke bånd mellom ulike mennesker.