Rydd litt tid nå! Gjør deg klar til en leseopplevelse utenom det vanlige.

Femtenårige Tove bor på bygda med sin skiftarbeidene far og søster. Tilværelsen er mørk og dyster: «Hjem til meg kommer det ingen, det er knapt så jeg kommer dit selv. Men innimellom er jeg nødt til å gå hjem». Livet som beskrives er så fælt, at det grøsser i meg.

Tove prøver å overleve fritida si så vel som skolehverdagen. Den består for det meste av å gjøre seg så usynlig som mulig for klåfingra gutter, som ikke går av veien for regelrette overgrep. Lærerne har gitt opp den skakk-kjørte klassen – så anarkiet råder.

En verre oppvekst og hverdag skal en lete lenge etter og Tove gjør alt hun kan for å flykte vekk. Hun drikker seg sanseløst bedøvet blant annet for å unngå de slibrige kommentarene og seksuelle gjerningene. Men søstera og faren slipper hun ikke unna. Hun sjonglerer mellom søstera, som kommanderer henne til å utføre unevnelige ting og faren som kan eksplodere i sinne når tid som helst.

Boka skiller seg ut med et rått og rytmisk språk, hvor setningene ikke er brutt opp med unødvendig tegnsetting. Det er veldig annerledes enn mye av det jeg har lest før. Setningene har repeterende ord, noe som skaper en rytme som er lett å holde, bare en kommer inn idet.

«Det er flere som ikke kommer på skolen mer de forsvinner og kommer ikke tilbake fått nok av kosteskaft og krykker kjørt opp i holdt fast og sparket og skitnet til. Kommer aldri mer til å få en krykke i skrittet men kroppen husker kommer alltid til å huske kommer den til å drive på og huske bestandig og ha igjen».

Handlingen er lagt til tidlig nittitall men det gjør ingenting. Det er mange som vil kjenne seg igjen i beskrivelsene. Mirja Unge fortjener derfor lesere, for hun har et budskap. Er du i tillegg en leser som leter etter romaner i utypisk språkdrakt, vil jeg anbefale denne boka. Under 200 sider. Men wow, historien sitter lenge i ryggraden.

Mirja Unge utga romanen «Jernnetter» i 2002 og Motsols i 2006.