Jeg har nylig lest Flatlands siste bok «En moderne familie», og likte boka godt. Derfor bestemte jeg meg for å prøve hennes forrige bok «Vingebelastning», og det angrer jeg ikke på selv om det på mange måter er en trist historie hun forteller.

Annerledes

Andreas er 30 år, har god utdannelse, en spennende jobb, samboer og orden på økonomien. Etter en mindre ulykke anbefaler legen at han bør begynne i psykoterapi, for han har oppdaget en del spesielle trekk ved Andreas som han kan trenge hjelp til å finne ut av.

Andreas burde ha et bra liv, men tenker: «Det er som om noen har lovet meg en overraskelse jeg går og venter på, men som jeg gradvis innser at aldri kommer.» Han tilhører «dessertgenerasjonen», som tilsynelatende kan gjøre hva de vil og bli det de vil, og har uante muligheter. Men kanskje er det ikke så enkelt allikevel.

Han har følt seg annerledes siden barndommen, liker å fordype seg i spesielle emner og trives best alene. Særlig er han opptatt av å bygge modellfly. Vi får også høre at han har forskjellige tvangsritualer med å legge sammen tall, organisere kjøleskapsmagnetene på en spesiell måte og mye mer. Dette hjelper ham til å få kontroll i stressede situasjoner.

Fly

I begynnelsen av boka blir Andreas helt opphengt i en flyulykke, og leser alt han kommer over om den. Dette gir jo også tittelen på boka en mening. «Vingebelastning» vil jo si hvor mye en flyvinge tåler, og dette kan overføres til hva et menneske tåler av belastninger og at Andreas ikke er helt «flygedyktig» på tross av alle mulighetene et barn i hans generasjon har.

Når han kommer i kontakt med psykologen blir dette veldig viktig for ham, og vi skjønner at han ikke er fornøyd med det livet han lever, og skaden han fikk som gjorde at han ble sykmeldt gjør at han blir «hekta» og bare ser seg selv. Depresjonen tar mer og mer overhånd.

Forståelse

Boka veksler mellom barndom, ungdom og tidlig voksen, og vi får innblikk i hvordan Andreas ble den han er i dag. Han synes selv at foreldrene ikke «så» ham fordi de ga ham mye frihet. Han tenker om faren sin at «han er så lite interessert i fotball at han må følge med på de andre foreldrene for å skjønne når han skal rope hva» når han ser sønnen spille.

I nåtida blir han også irritert på samboeren sin, fordi han synes at heller ikke hun forstår ham, og forholdet vakler.

Mye å tenke over

Vi følger Andreas på veien der han blir mer og mer avhengig av psykologen og synker ned i depresjonen.

Det er ikke lett å være pårørende heller. Jeg synes forfatteren er flink til å skildre både hvordan Andreas har det og også de rundt ham. Boka gir mye å tenke over, og selv om emnet er trist er boka lett å lese, og gir meg lyst til å følge Flatlands forfatterskap videre.