Gå til sidens hovedinnhold

Bjørn Anders – min gode venn og kollega

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Bjørn Anders og jeg møttes da vi begynte på hovedfag i Musikkterapi på Norges musikkhøgskole høsten 2000.

Vårt møte ble starten på et nært vennskap, flotte musikkopplevelser, samtaler, tull og tøys, latterutbrudd og utfoldelse, men også fortrolighet og frustrasjonsutløp.

Vi var der for hverandre når ting var vanskelig og vi trengte støtte, men mest av alt var vi heftig og begeistret sammen. «Herlig» eller «HÆLI» var et ord som beskriver Bjørn Anders sin livsholdning, hans begeistring og evne til å løfte enhver sosial situasjon til et sted det var godt å være. For alle.

Da Bjørn Anders og Marianne flyttet til Gran med hele flokken sin i 2001, ble Steffen og jeg en del av menneskene han skriver om i sangen «Sol, vind, regn og måneskinn». «Vi ble kjent med no’n hyggelige folk, så vi ble værende allikevel». (Det er helt sant!) Vi var nære og vi var kjære i alle årene etter 2000.

OG vi ble kolleger. Etter litt strategisk jobbing i PP-tjenesten, fikk Bjørn Anders jobb som musikkterapeut i Gran kommune i 2002. Vi jobba tett sammen. I musikk- og bevegelsesgrupper, i barnehagegrupper, med veiledning og kursing i bruk av musikk for ansatte i barnehager og skoler i alle Hadelandskommunene. Det var ei rik tid med mye interesse og begeistring for hva musikk kan bety i all type læring, kommunikasjon og sosiale ferdigheter. Bjørn Anders fikk jobbe med musikkterapi på ungdomsskolene, og band-turneene til disse elevene var et årlig høydepunkt. Mottoet var «Vær rockestjerne for en dag», og musikkelevene skrev autografer til barneskoleelever og opplevde stor mestring.

Det å bli sett og anerkjent, få passe dose utfordringer, mestre og lære nye ting gjennom musikken var Bjørn Anders sitt mantra. Han tilrettela for alle typer elever, tilpasset instrumentene slik at alle fikk til noe, fant sanger som ble til bra musikk og kunne framføres for andre. Slik økte han elevenes selvfølelse, og musikktimene med Bjørn Anders ble noe å glede seg til. Det var greit å være seg selv.

Bjørn Anders var knyttet til PP-tjenesten i Gran, og ble en viktig kollega i det lille fagmiljøet. Vi diskuterte fag, vi lurte på veien videre med enkeltelever, og vi utviklet nye prosjekter og praksiser. Bjørn Anders var en fin kollega, en samspiller der vi alle hadde en viktig plass. Han kunne lytte. Ja, han var en god lytter, og han brakte alltid nye perspektiver inn i samtalene.

Som musikkterapeut var Bjørn Anders også en del av et større miljø. Fortsatt er musikkterapimiljøet et nokså lite og oversiktlig fagmiljø i Norge, og Bjørn Anders bidro der han kunne. Han var praksislærer for studenter i Musikk og Helse ved Norges musikkhøgskole gjennom de fleste årene han jobbet i Gran, og utallige studenter har hatt glede av Bjørn Anders sin kreative og spontane tilnærming i samvær med unger og ungdom med ulike behov. Vi reiste også på musikkterapikonferanser og bidro med foredrag basert på egen praksis. I tillegg bidro Bjørn Anders særs aktivt på kveldstid, med pianospill og sang. Han var en entertainer av rang, og trivdes i rollen som allsangvirtuos.

I fem år reiste Bjørn Anders og jeg annenhver uke til Hønefoss og hadde musikkstunder på Hospice Austjord. Der møtte vi alvorlig syke og døende pasienter sammen med pårørende og personale. Dette var en annen musikkterapipraksis enn barna vi jobbet med til daglig. Musikkstundene på Hospice skapte nødvendige pusterom for de som var der, en avledning fra en krevende hverdag med sykdom og tunge tanker. Dette å komme tett på døden skapte nye rom i oss, og åpnet for andre typer refleksjoner om musikkens betydning i alle faser av livet.

Bjørn Anders jobbet som PP-rådgiver og musikkterapeut i Gran fra 2002 og fram til han døde i 2016. Vi som kjente ham vet hva han betydde for oss, og vi som jobbet sammen med ham vet hva han betydde for sine små og store elever.

Han var den som kom inn døra på Trintom Pluss, den tilrettelagte avdelingen i Gran kommune, med løfta armer og et begeistra HEI-rop. Han så ungene. Han så oss voksne. Han skapte liv og han skapte glede med sin musikk, herlige pianospill, vakre sanger og morsomme regler. Hans engasjement for ungene kom fra hjertet, og menneskesynet, det at alle har noe å bidra med til fellesskapet, det var udiskutabelt. Bjørn Anders var så glad i livet, i menneskene, i jobben. Elevene lyste opp når han kom inn i rommet, og de utfoldet seg i musikken under Bjørn Anders sin energiske og humørfylte ledelse. Han var et menneske som bød på seg sjøl, inkluderende, raus og med en fantastisk musikalitet.

For meg personlig har det vært en stor sorg å miste Bjørn Anders så altfor tidlig. Jeg savner ham veldig.

Heldigvis har vi sangene hans. De lever videre i oss.

«Tonene når fram, når dagen er grå
Sangen slipper inn bak lås og slå
Musikken bygger bru hvor ingen skulle tro
Om ordene er få, vil hjertet forstå
Når tonen banker på.»

Kommentarer til denne saken