Gå til sidens hovedinnhold

Bokanbefaling: Gammelt og nytt

Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg har vært en fan av Margaret Atwood siden hennes mest kjente verk, «Tjenerinnens beretning» kom ut i 1985.

«Gileads døtre» er en selvstendig fortsettelse av Tjenerinnens beretning. Den handlet om framtidens dystopi, den kristne fundamentalistiske staten Gilead der kvinnene lever under total undertrykkelse. Etter ulike katastrofer har evnen til å føde barn hos mennesker gått drastisk ned. Får ikke de mer velstilte ektefellene barn, skal husets herre befrukte en tjenerinne.

Flere år har gått siden hendelsene i forrige bok og i Gilead eksisterer diktaturet fremdeles. Nå har derimot noen av kvinnene begynt å stå imot dette patriarkalske diktaturet.

Beskrivelsen av forholdene i Gilead er det beste med romanen. Forfatteren evner å fortelle veldig godt hvordan totalitære diktaturer fungerer.

Kvinnene lever i materiell og mental fattigdom. Men hvis man vet hvordan spille kortene riktig, kan man bli en «tante» i Gilead, en slags krysning mellom en nonne og kommissær. I vår verden ville en slik «stilling» være mer enn motbydelig for folk flest. Men i en verden der alternativet er tvangsekteskap og sannsynlig voldtekt – om ikke drap – foretatt av ektemannen, vil det føles som en velsignelse. Tantenes funksjon er å sikre andre kvinners lydighet. Slik blir de undertrykte gjort til å tjene sin egen undertrykkelse.

Som en fiktiv roman er Gileads døtre imidlertid en ganske mislykket bok. Karakterene og verden er godt bygget, men handlingen er forutsigbar. Helt fra de første sidene kan man ane de kommende vendingene i handlingen. Verre er eventyravslutningen der alt til slutt går veldig bra. Styrken til den første boka var den realismen om at det vanlige individet er maktesløs i møtet med enorme historiske krefter.

Margaret Atwoods dystopi ble kjent over hele verden da den ble filmatisert som tv-serie. Det føles som Gileads døtre ble skrevet for å glede TV-seriens fans. Boken tilbyr ikke noe nytt sammenlignet med den første romanen, annet enn noen få observasjoner om mekanismen i et totalitært samfunn. Derimot anbefaler jeg å lese Tjenerinnens beretning. Den er fortsatt uhyre spennende og skremmende – en skarp satire over verden som kan bli sann en dag om ikke vi er på vakt.

Boken er oversatt av Inger Gjelsvik.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.