Da jeg var barneskoleelev i Jevnaker tidlig på 90-tallet fikk klassen utdelt et praktfullt informasjonshefte om fellesskapet Hadeland og dets tre kommuner. Like etter ble vi busset med andre elever fra Lunner og Gran til folkemuseet for å lære om Hadelands kultur og historie. Sist torsdag banket kommunestyret i Gran gjennom et vedtak som effektivt setter en stopper for utvikling av nye interkommunale samarbeid, og som gir Hadeland videregående skole en unødvendig kronglete vei videre.

Hva skjedde?

I etterkant av Brexit lanserte den britiske forfatteren og journalisten David Goodhart begrepene somewheres og anywheres for å forklare det rystende folkeavstemningsresultatet som meldte Storbritannia ut av EU. Med somewheres pekte Goodhart på gjerne rurale velgere som er særlig knyttet til stedet de vokste opp, og som føler seg truet av de raske samfunnsendringene i et stadig mer urbanisert og globalisert vesten.

Anywheres er gjerne urbane velgere som både har omfavnet mulighetene disse samfunnsendringene gir, og som også har profittert godt på dem. Informasjonsheftet om Hadeland referert til skulle videreføre et identitetsfellesskap og skape sunn kjærlighet til oppvekststedet og er eksempel på et somewhere-perspektiv.

For Jevnaker sin del brakte 90-tallet store og vanskelige endringer. Ansatte i produksjonen ved Hadeland Glassverk ble drastisk kuttet, og kjøkkenfabrikken Norema ble lagt ned. Det er først med etablering av høyteknologibedrifter og omgjøringen av Hadeland Glassverk og Kistefos til attraktive turistdestinasjoner, at optimismen er tilbake. Særlig interessant er tilfellet Kistefos som skilter med kunst i verdensklasse. For å få det til har nærheten til hovedstaden og Oslo Lufthavn Gardermoen vært helt avgjørende, men det har også krevet at Jevnaker – i en grad som var uvant i en Hadelandssammenheng – har måttet felle mye av den tradisjonelle Hadelandsidentiten.

Jevnaker må være synlig og åpen og framstå som en del av den globale landsbyen. Bare slik kan man sikre fortsatt inntekter, vekst og utvikling. Det er mot denne bakgrunnen Jevnakers første søknad om overgang til Viken, brudd med regionsamarbeid og det siste vedtaket om overgang til Akershus må forstås.

Lunner er den minst industrialiserte av hadelandskommunene. Tradisjonalismen og lokalpatriotismen i kommunen har avstedkommet noen beslutninger som nå virker ubegripelige, slik som ikke å imøtegå Ringnes bryggerier sitt ønske om å etablere fabrikk på Stryken. En evig bunnskrapt kommunekasse har gjort at Lunner måtte tenke nytt, og som for Jevnaker er nærheten til både flyplass og hovedstad en lovende mulighet. Da Lunner søkte om overgang til Viken, fikk boligsøkere på nettet plutselig opp Harestua i søkeresultatene. Nå er et helt nytt tettsted mellom Romeriksåsene og Nordmarka i ferd med å ta form. Alle næringstomtene er solgt, nye boligfelt er under planlegging og nytt helse og omsorgssenter står ferdig. Lunner har bitt seg fast i Akershus for godt, og vil aldri se seg tilbake.

Gran ble vertskommune for det videregående opplæringstilbudet på Hadeland da Oppland fylkeskommune investert 800 millioner kroner i nye HVS som åpnet i 2012. Videregående opplæring er fylkeskommunens aller fremste forvaltningsoppgave: 50 prosent av budsjettet går til drift av skolene og ytterligere 20–25 prosent til støttefunksjoner som skoleskyss, tannhelsetjenester, kulturtilbud og administrasjon. Det er fylkesgrensene som setter rammer for hvilket område fylkeskommunen skal dimensjonere videregående opplæring etter.

Men, for Lunner og Jevnaker ble Solberg-regjeringens regionreform en unik mulighet til å skape etterlengtet oppmerksomhet om kommunene sine, og hvem tenker vel på videregående opplæring i en sådan stund. Det var ikke før foreldrene oppdaget at eldstemann på Hadeland VGS hadde ulik ferieuke fra minsten på barneskolen at folk i sørkommunene ble oppmerksomme på de praktiske implikasjonene av ulik regiontilhørighet. På Hadeland vgs derimot har man siden regionreformen ble gjennomført vært bekymret for at ulik tilhørighet vil gå utover både dimensjonering og opplæringstilbud.

«Grip roret» var overskriften på brevet jeg sendte i desember til kommunestyret i Gran. I brevet ba jeg kommunestyret om å skape forutsigbarhet for HVS ved å ta et aktivt valg om fylkestilhørighet. Jeg argumenterte for at Gran skulle se sørover, både for å omslutte søkerne i det opprinnelig tiltenkte rekrutteringsområde for HVS, men også for å åpne skolen opp for søkere fra den folkerike Nittedalskommunen. Dette er et anywhere-perspektiv. I sitt innlegg under debatten i kommunestyret argumentert representanten Kvernvold Myhre malerisk for Innlandet ved blant annet å peke på språkfellesskap, vinteridrett, Prøysen og Børli. Dette er et somewhere-perspektiv. Begge perspektivene er selvfølgelig like gyldige!

Når Gran konkluderte med å overlate en avgjørelse til en folkeavstemning rigger det scenen for et ordskifte mellom anywhere- og somwhere-perspektiver med potensial til å utmatte velgerne. Somewhere-perspektiver vil argumentere for at «de andre» vil forsake Grans sjel, mens anywhere-perspektiver vil argumentere for at «de andre» vil isolere Gran og forsake nødvendig vekst og utvikling. Det behøver selvfølgelig ikke å bli slik, men folkeavstemninger om identitetsspørsmål har en lei tendens til å utvikle steile fronter, som kan sette dype og vonde sår i folkesjela i generasjoner framover.

Jeg har selv sittet i solveggen ved St. Petri kirke, sett utover «Norges Toscana» og dagdrømt om en tid da Kirsten Langbo leste historier på knitreradioen om oppveksten og livet her. Også jeg har lurt på hvor lenge dette landskapet vil være uforandret, vel vitende om Oslo-områdets voksesmerter og en lokal kommunekasse som skriker etter nye inntekter.

Grans velgere skal nå ta debatten om hvordan den skal forvalte sine interkommunale samarbeid sørover og sin rolle som vertskap for Hadeland videregående skole, samtidig som man skal si noe om hvordan best å ta vare på den unike kulturarven. Unngå for all del skyttergravsdebatten og evig ubesluttsomhet. Men vær snare!

Hadeland videregående skole trenger en rask avklaring, så vi vet hva vi skal forholde oss til!