Anne Lise Fredlund og Karin Lervang: Et jordbruksoppgjør i karantene

Av
DEL

LeserbrevStaten og bondeorganisasjonene har hatt samtaler og blitt enige om at årets jordbruksoppgjør blir forenklet for å skape forutsigbarhet for det neste året. Man kan forstå at behovet for forutsigbarhet føles ekstra viktig i usikre tider og at «business as usual» oppleves som det beste alternativet i årets forhandlinger. Men, noe har også forandret seg de siste syv ukene.

Vi er bekymret for at selvforsyningen er for lav. Landbrukspolitikken har i mange tiår vært styrt ut fra volum. Å fortsette en linje hvor kun stort nok er godt nok, fører ikke til en økt selvforsyningsgrad. Vi øker heller ikke selvforsyningsgraden hvis vi må importere kraftfôr for å produsere mer kjøtt og mjølk.

Norsk jord må ligge til grunn hvis vi skal øke selvforsyningen, og da må vi produsere det som passer norsk klima. Vi må snu landbruksstøtten vekk fra produksjonsvolum og inn i selvforsyning, beredskap, grønn utvikling og distriktsbosetting. Vi må styrke kanaliseringspolitikken; produsere ting der det er best å produsere det. Norge er skapt for nettopp det. Slik styrker vi selvforsyningsgraden, bærekraftige produksjonsnivåer – og bosetting og landbruksnæring i hele landet.

Selvforsyning handler også om beredskap. Fra 1995 har vi sakte, men sikker bygget ned beredskapsnivåene på matkorn og mel. Så lenge forsyningslinjene fra utlandet sikrer mat i norske butikker, mener man at beredskapen er god nok. Det er den ikke. I kriser som denne, hvor utenlandske forsyningslinjer potensielt utgjør en trussel, må vi kunne sikre innbyggere et minimum av beredskap.

Så er det kanskje ikke så dumt at jordbruksoppgjøret blir forenklet. Flere har pekt på at forhandlingene svever langt over hodet på dem og bør bli tilgjengelig for folk flest. For det er et problem når folk flest, politikere og journalister overlater spørsmål om matproduksjon og forvaltning av jorda til byråkrati og jordbruksorganisasjoner alene. Systemet i jordbrukspolitikken er komplisert, men prinsippene er egentlig enkle: det handler om hva som skal produseres, hvor varene skal omsettes, hvordan de skal produseres og hvem som skal produsere dem.

Det er viktig at vi får et eierforhold til jordbruksforhandlingene og ser at det handler om et samfunnsoppdrag som vi er avhengig av.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags