Anne Synnøve Steinset: Håp og vær sterk! Blir alt bra for alle – og hvordan?

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Ute i nærskogen min på Brandbu har det de siste månedene vært kunstutstilling. Ikke bare av naturskapte kunstverk, men også menneskeskapte, av elever som fikk i oppgave å bruke fantasi og natur da det var hjemmeskole i vår. På steiner, trær og skogbunn, som malerier og installasjoner, har jeg lest: HÅP, ALT BLIR BRA, VÆR STERK. Gode påminnelser til glede og inspirasjon.

I det siste har jeg grublet litt på hva det vil si å håpe, være sterk og at alt skal bli bra. Bakgrunnen for ordene var konkret og spesiell, men hva er dette håpet? Og hvordan skaper vi håp? Hvordan blir vi sterke? For hvem, når og hvordan blir alt bra?

Midt i grubleriene opplevde jeg nylig å bli farmor til et lite vidunder, på samme måte som alle nyfødte er det. Helt ny – og helt hjelpeløs, men puste, spise, sove, gråte, tisse og bæsje klarer han selv! For et håp! Han får mat, kjærlighet og hjelp av kloke foreldre med forståelse for barns behov. Hvis han blir syk, vil han få eksperthjelp i et rikt, trygt land. Liten og sårbar, men et levende og sterkt håp i seg selv – og for alle rundt.

Ikke alle barn har samme utgangspunkt. I ferielandet Hellas ser vi mange eksempler på det akkurat nå. Disse barna har også rett til å være, få og gi håp. Og høre at alt skal bli bra, selv om de ikke har foreldre, lærere eller andre som kan si og vise det.

Denne uka fikk jeg mer tid til å gruble, da en forkjølelse gjør at jeg må holde meg inne for å ikke spre smitte og for å vente på testsvar. Jeg våger å formulere noen tanker, med erfaring i mange roller, undrer jeg:

Er livet slik at alt bør være bra hele tida? Og hva vil det si å ha det bra? Hvis alt er bra hele tida, blir det da behov for håp? Eller blir det bare krav om alt skal bli enda bedre og fritt for usikkerhet, smerte, sykdom og problemer?

Håp er et stoff som også trenger næring av litt motstand, sorger og hindringer. Også når vi er barn. Et håp som kan gi styrke og drivkraft for å mestre og takle utfordringer. Men ikke uten kjærlighet og aksept for den du er, tilhørighet og visshet om at du har rett til en trygg plass i verden, som alle andre barn.

Jeg tenker videre; hvis jeg som mor og lærer – og etter hvert farmor – alltid legger ting til rette, løfter og bærer, børster og beundrer, dysser ned og feier opp, dytter, fikser, finner fram og ordner, peker, plastrer, oppfyller og ofrer, rydder og roser, smører og støtter, tilpasser, tørker opp og trøster, blir det da jordsmonn og vekstbetingelser for håp?

En viktig drivkraft i livet er å være med å gjøre barn motstandsdyktige, glade og håpefulle. Jeg prøver å gjøre det jeg tror er bra og godt for barna jeg på ulike måter har ansvar for og er glad i. Men er det bra for barn å bare ha det bra? Bra i betydning problemfritt, enkelt og morsomt.

Noen barn er robuste, noen mer sårbare, men de trenger alle motbakker for å utvikle styrke og føle mestring. De trenger heiarop og hjelp med å nå ulike mål. Men også erfaring med det ubehagelige, vanskelige, triste og kjedelige. Alt må ikke være gøy og kult for at de skal bli kreative, utholdende, empatiske og håpefulle. Eller?

Dette handler om livsmestring – ett av de store ordene som tolkes og brukes i skolens nye læreplaner nå i høst. Skolen har vel alltid hatt som hovedintensjon at barn skal mestre livet, riktignok med ulikt hell, ulike formål og metoder. Mange norske skolebarn trenger kanskje å mestre noe på andre måter enn barn i tidligere tider og andre land?

Når det er tenkt, vet jeg at det er uendelig mange barn i verden – ikke så langt unna, og her også – som mister litt håp hver dag, fordi bakkene er for bratte, kulden for kald, tryggheten for trang og rausheten for rigid. Få, eller ingen heier og trøster, venter og tar imot når de kommer alene inn fra det store, mørke og kalde livet der sammenligning, griskhet, konkurranse og mangel på omsorg og empati får lite motstand av bedre verdier.

Og der var tiden min ved tastaturet ute, men ikke tankene. Bra at det er få ferdige tanker og absolutte svar i verden. Det gir håp. Som en stripe sol i regnet, en dråpe i havet, en tåre i suppa. Så jeg grubler videre: Hvordan lager vi mer håp til alle?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.