Bredbåndsdekning til å gråte av

Anne Tingelstad Wøien. 88Foto: Stortinget/Terje Heiestad

Anne Tingelstad Wøien. 88Foto: Stortinget/Terje Heiestad

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

KronikkMange trakk på smilebåndet og ristet litt på hodet på slutten av 90-tallet da daværende leder av Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, lanserte sin ambisjon: Den digitale allemannsretten. Alle, også distrikta, måtte få bredbånd. I dag ler vi ikke lenger av digitaliseringen. Vi er derimot mange som nærmer oss gråten. Forventningene om tilgang til raskt internett er like selvfølgelig på bygda som i byene, men tilbudet i Oppland er mange steder så dårlig at det går ut over vanlige folks mulighet til å delta i den digitale hverdagen.

Ved første øyekast virker det ikke så viktig om nettet har stor eller liten kapasitet. At ikke alle får sett film på Netflix fordi kapasiteten ikke er god nok er en bagatell, men utfordringene blir store når både skolearbeid og næringsarbeid skal foregå via nett. I Jevnaker kunne vi lese om en familie med tre barn som hadde utfordringer fordi alle skal gjøre lekser på nett. I Gran kommune er det mange områder det er helt umulig å gjøre digitalt arbeid hjemmefra fordi kapasiteten er for dårlig. Å ikke få sendt e-post når du driver en bedrift en km utenfor sentrum gjør det utfordrende.  Alternativet er å pendle til et kontor i Oslo, drive hjemmekontor fra sentrum eller flytte bedriften.

Jeg er blitt fortalt om en rådgiver for mjølkeprodusenter i Gudbrandsdalen som har problemer med å gjøre jobben sin fordi dataprogrammene som er produsert for raskt nett ikke fungerer stabilt nok i distriktet der linjene er dårlige og stadig faller ut. Det er ikke bedre når vedkommende kommer hjem til Gran. På boplassen er det så dårlig dekning at redningen blir å reise til Tines kontor på Lena. En turistvert øverst i Gudbrandsdalen kunne melde om at kassasystemet stadig vekk faller ut og at det kan være utfordrende å forklare en urban gjest at de dessverre må vente til reserveløsningen er koblet opp.

I hverdagslivet, i skole og arbeidsliv, anser vi bruk av datamaskiner og internett som en nødvendig selvfølgelighet. Vi klarer knapt å forestille oss hvordan verden ville vært uten tilgang til en datamaskin og internett. Nordmenns ivrige bruk fordrer stadig raskere nett. Hastighet og kapasitet øker og øker, men vi erfarer at ikke alle i vårt land får ta del i kapasitetsøkningen. I byene og tettstedsområder er det greit for der er det mange nok «kunder» til å forsvare en utbygging. Verre er det på bygda, utenfor sentrum, der har befolkningen måttet nøye seg med dårligere kapasitet. Det får liksom holde hvis du er så heldig at du har telefondekning. Hadde det vært snakk om en slik dekning i Oslo kan du være sikker på at det hadde blitt ramaskrik.

SSB har vist at Oppland fylke er aller dårligst i hele landet på bredbåndshastighet. Hedmark deler sisteplassen med oss. Det er lite å glede seg over. Jeg sendte derfor et spørsmål til samferdselsminister Solvik Olsen og spurte han om hva han ville gjøre for å bedre nettkapasiteten i våre fylker. Han viste til at det var viktig å legge til rette for effektiv konkurranse mellom tilbyderne og at «staten skal ta et ansvar der den kommersielle interessen for utbygging er begrenset». Det er nettopp problemet de fleste steder i Oppland. Vi bor spredt og det er vanskelig for kommersielle aktører å tjene penger på det!

Offensivt kunne statsråden melde at den prosentvise økningen i medianhastighet for Oppland var høyere enn i Oslo og Rogaland fra 2012 til nå. Du verden! Slik kan prosenter brukes når utgangspunktet er ulikt. Et dårlig tilbud som blir litt bedre vil selvfølgelig slå bra ut i prosenter i forhold til et godt tilbud et annet sted som blir enda litt bedre. Fasiten er at av fire søknader fra Oppland om å bygge ut bredbånd er det kun ett prosjekt som har fått tilskudd fra NKOM (Nasjonal Kommunikasjonamyndighet). Kun Sør-Aurdal fikk innvilget sin søknad på vegne av Valdres, og det skal vi glede oss over, men de tre andre søkerne fikk altså ingen midler. Totalt i Norge var det søknader for 465 millioner kroner, men NKOM har bare 126,5 millioner til disposisjon. Det holder ikke. Skal alle få ta del i den nye digitale virkeligheten må regjeringen og statsråden ikke fraskrive seg ansvaret og vise til kommersiell konkurranse og NKOM sine støtteordninger som er for små. De må legge mer penger i potten!

Det er et paradoks at Norge i gamle dager hadde råd til å bygge ut telefon-nettet til husstander over hele landet uansett hvor grisgrendt du bodde. I vår moderne tid er det ikke noe statlig selskap som har samme samfunnsansvar når det gjelder bredbåndskommunikasjon. Kommunene kan søke på midler fra staten via NKOM som ligger under samferdselsdepartementet, men når potten er for liten hjelper det lite å vise til tilskuddsmidlene eller de kommersielle utbyggerne. Skal det være likebehandling av folk i byene og folk på bygda må alle ha tilgang til god bredbåndskapasitet uten at det koster skjorta for de som ikke bor midt i et sentrum.

Etter at det begredelige svaret fra statsråden kom, har jeg tatt initiativ overfor Opplandsbenken og invitert alle ordførerne i Oppland til et møte der de bes om å gjennomgå og gjøre rede for hvilke områder i sine kommuner som har god og dårlig hastighet og på hvilken måte de ser for seg at de skal arbeide for å øke kapasiteten i sine områder. Så får vi se når statsbudsjettet legges fram torsdag  om regjeringen mener bredbåndsutbygging er viktig og legger inn mer midler til NKOM for neste år.

I dag har vi ikke like muligheter til å drive verken næring eller skolearbeid på nett om vi bor i by eller i bygd. Slik kan vi ikke ha det. Det er ikke bare hyttefolk som skal kunne forvente god bredbåndsdekning på bygda. Det skal alle de som lever og bor der til daglig også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags