Om vi bare våget å snakke sammen

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Leserbrev

I disse førjulstider burde vi kanskje i kirkelige sammenhenger tillatt oss å kunne rendyrke budskapet om han som kom hit til jorden. Det er ingen tvil om at dette er jobb nr. 1. Samtidig blir jeg slått av hvor sterkt jeg opplever slektskapet mellom dem som tror – det være seg buddhister, kristne av ulike nasjoner og tungemål, jøder og muslimer.

En ettermiddag midt i adventstiden inviterte lokale representanter for de som kaller seg ahmadiyya-muslimer til dialogmøte i kulturbygget. Det var fint å være der og godt å kjenne på den åpenhet og respekt som fantes mellom et panel satt sammen av lokale politikere og representanter for denne varianten av islam.

Muslimer, som kristne, er ikke bare muslimer. Mange er kjent med at det finnes sunni – og shia-muslimer, ikke alle vet at det også er en gruppe som kaller seg ahmadiyya. Det er noen teologiske grunner til at de ikke er «godkjent» på lik linje med de større og mer kjente gruppene. Det skal jeg la ligge her. Jeg er mer opptatt av hvordan vi alle sammen kan bidra til at det skapes rom for at alle kan få bidra med sine tanker inn i vårt lokalmiljø om hva det er å kunne tro, midt i denne verden av terror, frykt og fiendtlighet.

Det er mye vi kan undre oss over i en annens måte å tenke på. Men vi må ikke bruke skepsisen vår til å definere ham som noe annet enn hva han faktisk er. Tenk om vi kunne vektlegge alt det vi kan lære av hverandre om viktigheten av å kunne be og møte hverandre med åpenhet. Selv var jeg med på å drive en mannsgruppe av folk fra ulike religioner midt i tjukkeste Oslo. Der snakket vi om alt det som menneskelivet var fylt av, og tillot oss å dele hva hver enkelt av oss tenkte.

Hvordan kunne vi finne en form for slike samtaler også her på Hadeland? Kanskje vi skulle lage nabogrupper – slik at vi kunne møtes på vennenivå og bare være til for hverandre? Eller vi kunne danne en mannsgruppe, slik vi hadde det i Oslo. Jeg tror det er mye mer som forener enn skiller. Tenk om vi gjennom en slik relasjonell tilnærming kunne skape den nødvendige tillit mellom del-tagerne til at vi kunne begynne arbeidet med en slags «Hadelandserklæring». Den kunne kanskje bli et felles dokument hvor vi var tydelige på: ”Troen min/ livssynet mitt ønsker å hjelpe meg til å få frem det beste i den andre.”

Det hadde vært litt av en julepresang å få. Det hadde vært litt av en julepresang i gi.

Muslimer, som kristne, er ikke bare muslimer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags