Harald Westby: Framtida i pandemiens kjølvann

Harald Westby, Grymyr, 22. mars 2020

Harald Westby, Grymyr, 22. mars 2020 Foto:

Av
DEL

MeningerKoronaviruset har fått verden til å ta pause.

Plutselig står mange fly på bakken, land stenger grensene, varer kommer ikke dit de skal, folk blir permittert i massevis, og usikkerhet sprer seg tilsynelatende uten kontroll. Permitteringer og oppdragstørke medfører økonomiske problemer for mange, som nå lurer på hvordan de skal få endene til å møtes.

Fenomenet skjer over hele verden. Samtidig.

Da er en naturlig reaksjon å hegne om sitt eget. Sitt eget liv, sin egen familie, sitt eget lokalsamfunn og sitt eget marked. Og sin egen etniske tilhørighet. Det er lite trivelige utsikter for alle som har bosatt seg i et fremmed land for å skape et bedre liv for seg og sine. De kan fort komme i en situasjon hvor de blir syndebukker for alt. Neste fase, mobbing og forfølgelse, er ikke nødvendigvis langt unna.

Vi har sett tendensen i lang tid. Populistiske grupperinger har i mange land slått politisk mynt på det samme. «Norge for nordmenn» har sine paralleller i mange land, og gjør det til dels bra i valg. Brexit og Trump er elementer i denne utviklingen. I Norge er disse tankene representert ved organisasjonen «Nei til EU» og dens ytterliggående søsterbevegelse «Nei til EØS».

De har hatt gode tider med høy oppslutning, som garantister for å holde Norge utafor EU. Eksporten av olje og gass har gjort at vi har klart oss godt. Men hva nå? Kronekursen stuper, og alt vi må importere blir dyrere. Hadde vi vært EU-medlem nå, kunne vi gjort som danskene. De har bundet sin valuta opp mot Euro, og unngår hele problemet. Jeg tror Norge kommer til å be om medlemskap i EU den dagen det går dårlig nok her.

Allikevel vil det nok gå lang tid før vi som folk er klare for å krype til korset. Til det er selvstendighetstrangen for sterk, og selvbevisstheten enda sterkere. Det å avgi myndighet til et overnasjonalt organ sitter langt inne, samtidig som Stortinget jevnt og trutt gjør akkurat det. Uten debatt.

Hva er så alternativet, gitt at den negative utviklingen fortsetter? Skal vi leve som nå til oljefondet er tomt, eller skal vi redusere litt på det innenlandske forbruket? Det er en politisk avveining som kommer til å engasjere politikere og velgere til alle tider. Vi koster på oss mye som koster fellesskapet mye, men som vi har valgt å opprettholde. Fordi vi har råd til det. I alle fall så langt.

Noen eksempler:

* Vi har tatt oss fri skjærtorsdag, langfredag og 2. påskedag. I tillegg Kr. Himmelfartsdag, 1. mai og 2. pinsedag. I de fleste land er dette vanlige arbeidsdager.

* Vi har ingen karensdager.

* Dyktige forhandlere i enkeltforbund har fått igjennom at når en arbeidstaker i turnus er syk, beholdes full lønn, inkludert tillegg for ubekvem arbeidstid og helgearbeid. Hvis vikaren som skal erstatte denne også blir syk, beholder også denne full lønn med alle tillegg.

* Folk med langtidsplass på sykehjem betaler først etter to måneder. I Sverige betaler de fra første dag.

* Pensjonsalderen er satt ned, mens levealderen øker.

* Pensjonister reiser billigere med tog og bane.

* Vi har lang ferie.

* Vi engasjerer oss i internasjonalt arbeid langt utover det en kan forvente av en liten nasjon.

* Det foreslås i tillegg å innføre 6-timers arbeidsdag.

Spørsmålet er hvor lenge vi har råd til å fortsette sånn. Svaret er knyttet til i hvilken grad våre fremste politikere har ryggrad til å ta de grep som skal til for å sikre vår framtid, uten å tenke først og fremst på neste valg.

Jeg tror vi må innstille oss på en noe lavere levestandard. Det betyr ikke nødvendigvis at vi får en lavere livsstandard. Snarere tvert imot.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags