En tid for alt

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

SkråblikkJeg vet ikke hvor mange ganger jeg har passert dette treet. Minst fem tusen. Kanskje ti. Kanskje mer. Hver gang sender jeg det et blikk og tenker: Der står du, ensom, men majestetisk. Som om du var det eneste treet i hele verden. Det krever mot og kraft å stå sånn. Eller som Ibsen skrev: «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».

Du har sikkert sett treet selv. Det står like på østsiden av riksveg 4, like nord for Volla. Det har stått der i mange år. Før hadde det lange greiner, og da tenkte jeg: jeg vil ta et bilde av treet. Med en effektfull lyssetting, med treet i silhuett mot nattehimmelen, med månen i bakgrunnen.

Jeg har ofte tenkt det. Men jeg har aldri gjort det.

Med årene har treet forfalt. Som vi alle gjør. De ruvende greinene har falt til bakken, som døde fugler. Om treet har dødd av seg selv, eller med andres hjelp, det vet jeg ikke. Men jeg vet at det har hastet med å få tatt det bildet.

Men jeg har ikke gjort det.

Nå er det allerede for sent å ta bildet jeg egentlig ville ta. Men når tiden snart går ut, er det på tide å handle. Vi mennesker er ofte slik. Vi gjør ikke det vi bør og må, før det nesten er for sent.

Neste år forsvinner trolig treet for godt, og snart ligger bare restene igjen «seks fot under», med en firefelts asfaltveg over seg.

For alt har en ende. Både verdens sterkeste tre, og spalten «Hei!» i Hadeland.

Hva er dette?

Spalten «Hei!» er journalistene i avisen Hadeland sitt daglige skråblikk på hverdagen, gjerne egen hverdag. Det skrives ofte med en humoristisk snert. Vi håper du setter pris på spalten, og leser den med glimt i øyet!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags