Inge Alexander Gjestvang: Detti er heme..?

Av
DEL

Meninger«Ælle har vøksi opp en stand, Ælle lik å høre tæl» synger Torbjørn Dyrud i Detti er heme. Han er totning som meg, men brorskapet med hadelendingene er som regel bare en liten sautjuv-vits unna før vi finner felles grunn i både lynne og landskap. «Væger som vi gikk på hår dag da vi var små, går tæl steller det er godt å vara på.»

For det er sjelden stor forskjell på folk når det gjelder å søke trygghet og tilhørighet. «Ælle lik å høre tæl.» Professor Ingrid Lund ved Pedagogisk Utviklingssenter på Universitetet i Agder har tatt med seg dette perspektivet inn i en definisjon på hva mobbing er – «Mobbing hindrer opplevelsen av å høre til, av å være en betydningsfull person i fellesskapet og ha muligheten til medvirkning.»

«Sjå, detti er mitt, detti er heme! Je hører tæl, her vart je stor, her vart je den je er» Som tidligere lærer og undervisningsinspektør kjenner jeg kraften og verdien av å skape fellesskap både i klasserommet og på skolenivå. Samtidig er vi alle også en del av små og store familier, miljøer og lokalsamfunn. «Ælle vil lænde etterhvert, ælle treng å ha et hem. Kåmmå tæl et stelle der dom veit hen sola står, der kæn livet åpne seg i dager og år.»

Men det er ikke alltid vi føler at livet kan åpne seg i full blomst i dager og år selv om vi er en plass hvor vi veit hen sola står. «Tenkj på låven som var rau, tenkj på suset frå en skau, tenkj på den du æller helst sku møte.» Hvis den du aller helst skulle møte eller den du aller helst skulle være på en eller annen måte bryter med forventningene fra både de nærmeste og andre rundt deg kan du risikere reaksjoner, sanksjoner og handlinger som fjerner opplevelsen din av å høre til, være betydningsfull i fellesskapet og ha mulighet til medvirkning.

Det finnes svært lite forskning på mobbing basert på seksualitet i skolen, men i 2009 spurte Roland og Auestad 3096 10. klassinger blant annet om hvilke(t) kjønn en fremtidig kjæreste kunne ha i tillegg til om ungdommene hadde opplevd mobbing, enten ansikt til ansikt, via mobilen eller på internett. Om man slår sammen tallene fra de som kunne tenke seg en kjæreste av samme kjønn og de som kunne tenke seg en kjæreste uavhengig av kjønn finner vi at 47% av jentene i undersøkelsen hadde opplevd mobbing, og totalt 72% av guttene.

Antallet respondenter i denne undersøkelsen er lavt, men likevel bør vi se den tydelige tendensen. Vi har ingen lignende forskning når det gjelder de av oss som er transpersoner og mobbing, men i det kvalitative forskningsarbeidet bak rapporten Alskens kjønn fra 2013 finner vi flere respondenter som har utviklet post-traumatisk stress-syndrom eller lignende psykisk sykdomsbilde etter opplevelser de har hatt - kun ved å fullføre obligatorisk grunnskole.

Slike tall og beskrivelser skremmer en gammel skolemann. Hvorfor får vi slike funn? Jeg har skrevet og snakket om dette nærmest til det kjedsommelige i en årrekke. Jeg har mer enn én gang følt meg som det skeive gnagsåret på Hadeland som aldri slutter å mase om disse tingene. Som skriver handlingsplan, leserinnlegg på leserinnlegg og arrangerer pride. Men jeg gjør det ikke for meg.

Nå er jeg privilegert til tusen, med mann og barn og hus og jobb og gode nettverk rundt meg. Trygt plassert i ulike fellesskap hvor jeg kan føle meg betydningsfull og hvor jeg har mulighet til medvirkning. Men jeg gjør det for den yngre og langt mer usikre Inge. Som det finnes mange av rundt omkring. Han som ikke visste om det gikk an å være som han var. Som ikke visste om det var plass til ham i familien. På skolen. På håndballaget. I venneflokken. I lokalsamfunnet. I verden.

Da vi arrangerte prideparade i bil på lørdag felte jeg derfor en liten tåre da vi kjørte gjennom Vassenden og jeg møtte blikket til en godt voksen mann i kassebil som ga meg tommel opp der jeg holdt et lite regnbueflagg ut vinduet. Jeg kunne smile bredt til en liten familie som sto med regnbueflagg ved torget, og jeg kunne rørt nikke gjenkjennende til paradedeltakeren som var tilbake på gamle stier da han nærmest sjokkartet utbrøt «Jeg hadde ALDRI trodd det skulle bli arrangert pride på Hadeland da jeg flytta herfra for fire år siden!» En uvant og ny opplevelse av tilhørighet til et sted han hadde flyttet fra.

Men synligheten har hatt sin pris, kanskje spesielt i år. Under hver eneste sak som omhandler pride føler noen at de må be om begrensning av feiring og synlighet. Jeg har stått i både spyttklyser og voldstrusler og blir ikke redd av verken kommentarfeltkrigere eller bygdedyr, men jeg tør ikke tenke på hvordan det er å være usikker og engstelig ungdom og lese alt godt voksne mennesker føler de må si med varierende grad av konstruktivitet og negativitet. «Jeg er lei av å bli presset på pride.. støtter selvfølgelig pride, men..» Som jeg har sagt tidligere – den skeive bevegelsen trenger ikke fiender med venner som dette. Som legger så tydelige føringer for hvordan pakka vår må se ut for å aller nådigst passe inn i den bittelille brevsprekken av aksept du har. «Jeg er ikke rasist, men..», «Jeg er ikke antisemitt, men...», «Jeg er ikke kvinnehater, men...», «Jeg er ikke.., men..» - lista er lang, men poenget er enkelt. Hvis du er alliert er det ikke behov for noe men. Punktum.

Pridemåneden juni er over, men det kommer en neste år også. I over 50 år har vi fått spørsmålet om det virkelig er behov for å markere pride. Og hvert år viser det seg at det fortsatt er behov for å skape litt blest om retten til å være den man vil og elske de man vil – enten det kommer direkte motstand eller om såkalte støttespillere vil tone ned fargene og festen. Kampen og protesten er der fortsatt. For om jeg ikke lenger trenger å kjempe så mye for meg selv gjør jeg det for den oppvoksende generasjon som trenger å se at de ikke er alene. At noen tar til motmæle når andre mener de er feil eller litt for synlige. For de som flere år etter at de har sluttet å være mine elever oppsøkte meg for å si takk for at jeg var synlig selv som knusktørr norsklærer i grå cardigan. Ubevisst hadde jeg vist dem at det gikk an å leve et godt liv som seg selv. Jeg hadde blitt den voksne jeg selv trengte da jeg var yngre.

«Her, her vil je bo, detti er heme! Je lik meg her, her er det ro, her vil je vara». Jeg vil at du nå skal stille deg ett enkelt spørsmål; Hva gjør jeg for å gi de rundt meg en betingelsesløs følelse av trygghet og tilhørighet, fellesskap, mulighet til medvirkning og en plass de vil vara? Gjem svaret i hjertet ditt og gjør mer av det samme. Hver dag.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags