Inge Alexander Gjestvang: Helt normale borgere - uansett

Inge Alexander Gjestvang

Inge Alexander Gjestvang Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi er lærerutdannet begge to, Tove Jensrud, og selv om vi tilhører ulike generasjoner og dine år i skolen ruver over mine merker jeg på det du skriver at du har et stort hjerte for det mangfoldet av mennesker du har møtt. Det har vi også til felles. Mangfoldet er viktig, og selv om det kan være mye som skiller oss er det som ofte mer som forener oss.

LES INNLEGGET: Tove Jensrud: Til avisen Hadeland, en avis jeg har saumfart daglig fra 50-tallet

Jeg satte stor pris på historien du deler om krøttera i fjøset som tok i mot det nye barnet på gården. Å bli møtt med tålmodighet og vennlighet, selv om Sokka sendte sølvkorset ditt på rundreise gjennom alle magene sine da du var tre. Innimellom kan ting ende godt selv om førsteinntrykket ikke var det beste.

Da jeg for noen år siden hadde et møte med daværende ordfører Westhagen for å begynne arbeidet med handlingsplanen «Modige, mangfoldige Hadeland» forsvant plutselig sølvkorset mitt i det jeg opplevde som et litt utfordrende førsteinntrykk. Da vi snakket om å sikre inkludering av alle innbyggere uavhengig av kjønn og seksualitet trakk ordføreren med bakgrunn i sine erfaringer fra restaurantbransjen i Oslo linjer til konfliktsituasjoner mellom ulike grupperinger med eks-jugoslavisk bakgrunn. Jeg husker jeg ble usikker på om ordføreren fryktet lignende konflikter mellom grupper i egen kommune hvis vi utarbeidet en slik handlingsplan og at noen da skulle kjempe seg fram på bekostning av andre, men da handlingsplanen så dagens lys og vi skulle arrangere vår første pride fikk jeg så absolutt sølvkorset tilbake da ordføreren deltok og gratulerte oss med vel utført arbeid.

Poenget mitt er at vi har mye å vinne på å være som krøttera i fjøset. Tålmodige og vennlige i møte med det som er litt ulikt oss selv. Når 3-åringen stabber inn i fjøset må krøttera muligens lukte og kikke en ekstra gang, kanskje er det noen som jafser i seg et sølvkors også, men heldigvis vil de skjønne at det fortsatt er plass nok i fjøset og sølvkorset vil helt sikkert også dukke opp til slutt.

Mange av oss vil innimellom av ulike grunner oppleve å være som 3-åringen i fjøset. Det kan være ulike ting ved oss som gjør at vi ikke glir rett inn på båsen, og som gjør at vi er prisgitt andres tålmodighet og vennlighet når vi skal ut i verden. Vi blir litt små i møte med det store. Som minoritetsperson i et majoritetssamfunn er det lett å kjenne på usikkerhet og kanskje skam basert på det som gjør at du i større eller mindre grad skiller deg fra andre. Jeg er usikker på hva du mener med ønsket om at alle skal være «helt normale borgere», Tove Jensrud, for det som er normalt for meg er kanskje ikke normalt for deg og omvendt. Variasjonen både innad i en familie, en kommune og et land gjør at det ikke skal mye til før vi skaper annerledeshet og utenforskap når vi skal definere normalen.

I vår medfødte og nærmest konstante jakt på rettferdighet kan vi ofte tenke at å behandle alle likt gir best resultat. Din solide bakgrunn fra spesialundervisning gjør at jeg håper og tror du er med meg i denne tankerekka, Tove Jensrud, for når vi tar utgangspunkt i hvert enkelt menneskes forutsetninger og behov kan vi forstå, tilpasse og tilrettelegge hvis det trengs – slik at alle kan oppleve mestring, aksept, tilhørighet og fellesskap.

Kvaliteten på et samfunn kan måles ved å se på hvordan det behandler sine minoriteter. Vekker vi sjalusi og mistanke om forfordelinger hvis vi hyller tiltak og aktiviteter som kan bidra til forståelse, innsikt og inkludering, eller sitter vi trygt nok i vår majoritetsposisjon til å se at det ikke ligger noen automatikk i at vi får det dårligere om andre får det bedre? Reagerer vi negativt når skoleelevene tegner samiske flagg og spiser bidos i på samefolkets dag 6. februar? Kan ikke bare de av oss som er samer være helt normale borgere? Synes vi det er unødvendig oppmerksomhet og annerledesgjøring av folk når vi tar på oss to ulike rockesokker den 21. mars? Kan ikke de av oss som har Downs syndrom bare være helt normale borgere? Hvorfor skal gatene i Oslo fylles av personer med funksjonsnedsettelser i forbindelse med Independent Living-festivalen i juni? Kan ikke de av oss med funksjonsnedsettelser bare være helt normale borgere? Må lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre skeive være så synlige og kreve så mye i forbindelse med pride-markeringer? Kan ikke bare de av oss som er lhbt-personer være helt normale borgere?

Alle er selvfølgelig helt normale borgere – på sin måte – og av ulike grunner finnes markeringer for å feire stolthet over hvem man er og øke synlighet, kunnskap og forståelse for mangfoldet. Jeg lærer gjerne om samisk historie, språk og kultur i februar. Jeg synes det koster lite å ta på ulike sokker i mars samtidig som jeg vet hvor mye denne dagen har å si for bevissthet og modige samtaler om situasjonen til de av oss med Downs syndrom. Selvsagt unner jeg funksjonshemmede å markere sin kamp for likestilling og frihet – og jeg er mer enn gjerne ambassadør og talsperson for skeiv historie og skeives levekår både i og utenom pride-sesongen. Å få dele av min kunnskap om diskresjonslinjer, kriminalisering, AIDS-epidemi, ekteskapslov, hatkriminalitet, identitetsbasert mobbing og diskriminering gir mye for meg – og forhåpentligvis også for de jeg snakker med. Kunnskap gir trygghet.

Den Gud gir et embete, gir han også forstand, sa tyskeren Gottlieb Wilhelm Rabener. Når kommunestyret i Gran har fått undersøkt lovverk og praksis er det de som skal fatte vedtak og avgjøre om det blir flagging eller ikke, men pride blir det forhåpentligvis på en eller annen måte uansett selv om verden er litt annerledes akkurat nå. Mange har meninger om behovet for og meningen med en slik markering, og i et velfungerende demokrati skal det selvfølgelig være rom for meningsutvekslinger og ulike oppfatninger. Husk bare da at vi også i ytterste konsekvens snakker om folks liv, deres forståelse av seg selv og deres følelse av tilhørighet i et lokalsamfunn. Når majoriteten snakker om minoriteten må det gjøres med tunga rett i munnen – og vi kan gjerne unngå å legge føringer for om andre er for mye eller akkurat passe samiske/Downs syndrom/funksjonsnedsatte/skeive til at vi andre kan tåle det.

For i mine øyne er det nettopp mangelen på tålmodighet, vennlighet og raushet som splitter – og om vi skulle slumpe til å jafse i oss et sølvkors må vi sørge for å returnere det, selv om vi muligens må fordøye litt først.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken