Inge Alexander Gjestvang: Mer bensin på bålet!

Av
DEL

Meninger«Må være bedre at dette er litt mer anonymt for de det gjelder.» skriver Svein K. Kristiansen og anmoder om diskresjon i kampen for et likeverdig samfunn uavhengig av kjønn og seksualitet. "Til mer dette blir publisert til verre blir det." Jeg har ingen forutsetning for å vurdere bakgrunnen for disse formuleringene, men undrer meg generelt når jeg kommer over budskap av typen "ligg lavt eller ta konsekvensene".

Jeg setter pris på at Kristiansen understreker at det ikke ligger motforestillinger til grunn for anmodningen, men hvis jeg skal tillate meg å være direkte tenker jeg at den skeive bevegelsen ikke trenger fiender hvis vi har slike venner.

Å være privilegert er når du ikke synes noe er et problem fordi det ikke påvirker deg personlig. Man kan nesten stille klokka etter kommentarer og utsagn av typen «Er dette noe å mase om, jeg behandler da alle likt, det er jo mennesket som teller!» når mediene skriver om pride, for de kommer år etter år. Det er fint å se at mange behandler de rundt seg likt, men det er først når vi får kunnskap om og anerkjenner hvordan folk kan bli møtt av verden forskjellig ut fra deres alder, kjønn, seksualitet, funksjonsnivå, hudfarge, livssyn/religion og/eller sosioøkonomiske klasse at vi blir gode allierte i kampen for et likeverdig samfunn.

Usynliggjøring og marginalisering av minoriteter er gode verktøy for en majoritet som kan synes det er problematisk å forholde seg til egne privilegier. Hvis man ikke har kjent på utfordringene mange minoriteter møter er det mest behagelig å glatte over og be folk ikke rope så høyt. At man selv ikke opplever noe som et problem betyr ikke at det ikke er et problem for andre. I senere tids rasismeoppgjør har de av oss som er hvite kanskje fått øynene opp for fenomenet strukturell rasisme og hvordan hele samfunn er bygget opp rundt disse strukturene, og det er nettopp kunnskapen, kompetansen og kampviljen vi trenger – ikke fraværet av stemmer.

LES OGSÅ: Svein Olav Stenersen: Hadelands logo skal være svart

For den første pride var et opprør. De skeive bargjestene på Stonewall Inn ville ikke lenger bli trakassert og marginalisert. Heldigvis slipper vi å slåss i gatene i våre dager, men vi må kjempe på andre arenaer. Vi må heie fram de som tar tydelige standpunkt og flagger sin støtte til inkluderende og mangfoldige samfunn, og vi må yte motstand når helt vanlige bestemødre spør om nekrofili er det neste på lista over ting de må akseptere.

Slike utsagn er heldigvis sjeldne. Men oftere ser vi anmodninger og forventninger av typen Kristiansen kommer med. Oppsummert blir kanskje forventningslista slik: «Jeg har ingenting imot dere, men hvis dere vil bli akseptert bør dere gå litt stillere i dørene. Ikke flagge. Ikke gå i parade. Ikke snakke så høyt. Ikke be om spalteplass i avisa.". Heldigvis handler ikke dette om å komme med lua i hånda, krum nakke og et bedende blikk og en forsiktig bønn om å bli tolerert hvis det passer. Dette handler ikke om å redusere seg selv til en ufarlig og tannløs skjødehund som er lykkelig over smulene man måtte bli tilkjent de få gangene det drysser litt ned fra bordet. Det handler om å ha en plass ved bordet, få servert det alle andre får servert, delta i samtalen og bli hørt uten at noen ber deg skli litt ned i stolen og slutte å gjøre så mye ut av deg.

Når jeg kikker gjennom kommentarfeltene er det elementer av både jantelov og bygdedyr i det som blir ytret, og jeg tenker ikke minst på den mulige forskjellen på i hvilken grad man har blitt eksponert for andre mennesker som ikke er så lik en selv. Framgangsmåtene, organiseringen og kommunikasjonsarbeidet til de skeive organisasjonene og pride-markeringene er langt fra unike og i aller høyeste grad lik andre aktørers – men pride treffer åpenbart en helt spesiell nerve i folk og bidrar til helt spesielle meningsutvekslinger og kommentarfelt. Lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Ta en titt på firmaer som for eksempel kjører regnbuefarget logo i juni, det blir ikke storm når de har rosa sløyfe i oktober eller bart i november.

«Bensin på bålet er vel litt overdrevent av meg, men vet at de som er spesielt mot disse, kan rett og slett tenne på.» skriver Kristiansen og jeg er enig av hele mitt hjerte. De som er mot minoriteters eller folkegruppers eksistens tenner på. Det har de alltid gjort, og det kommer de alltid til å gjøre, historien er full av eksempler. Men å lukke munnen og gjemme seg har aldri vært løsningen. Jeg vil helle mer bensin på bålet – så lyser det ekstra godt opp i de mørkeste krokene når det tar fyr.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags