Kjære deg, la meg oppklare et par ting. Jeg vil gjerne fortelle deg hvordan det er å være annerledes.

Å møte nye mennesker innebærer ofte spørsmål om hvor jeg er fra, det er helt greit. Still meg gjerne spørsmål om jeg ble født i Norge, spør meg gjerne om jeg har besøkt mitt andre hjemland. Nysgjerrighet er en bra ting, det er ved å stille spørsmål vi lærer om det ukjente.

Jeg er en blanding av to raser, jeg er et resultat av to vidt forskjellige kulturer. Ja jeg er halvt norsk og har vokst opp i Norge, det er de norske reglene og normene jeg kjenner best. Men jeg kjære deg, jeg er også rwandisk, det er der jeg har meste parten av familien min, det er den rwandiske nasjonaldrakta jeg bærer stolt i spesielle anledninger.

Vær så snill, ikke fortell meg hvem jeg er, ikke tro at du vet det bedre enn meg.

Jeg ser ikke ut som deg, mine brune øyne skiller seg fra dine blå. Mine tykke krøller skiller seg fra dine glatte hårstrå. Du er blekere enn meg, jeg brunere enn deg. Dette er fakta, dette er det som skiller meg fra deg.

Du syns kanskje det er morsomt og kanskje til og med behagelig å kjenne meg i håret, men vær så snill ikke gjør det. Jeg lover å ikke gjøre en stor greie ut av det, om du som ikke kjenner meg velger å gjøre det, men vær så snill kontroller deg selv.

Jeg er ufattelig hårsår og dessuten liker jeg heller ikke sammenligningen du gjør mellom meg og en sau samtidig som du halvveis lugger meg. Hadde det ikke vært ganske rart om jeg gikk rundt og gjorde det samme?

Greit nok, du som spør meg er iallfall høflig, men du som verken kjenner meg eller spør meg først, du må ta et etikette kurs på nytt.

Også har vi deg da, du som lager en merkelig grimase når jeg forteller deg hva jeg heter. Ok jeg kan forstå forvirringen, du ser ei jente med et norsk navn og som snakker norsk som selveste Kari Nordmann. Men jenta du ser er ikke hvit, hun er lyse brun. Kjære deg, jeg er ikke adoptert og navnet mitt er helt ekte.

Men slapp av dere, jeg har selvsagt ikke glemt dere som ikke er nysgjerrige. Dere som velger å pisse på identiteten min eller som prøver å gjøre forskjellene våre så tydelige som mulig.

Du som sier at jeg kun er norsk, er du klar over hvor provoserende det er? For det første tar DNA aldri feil, hvor mange etniske nordmenn har svarte mødre? Og for det andre handler det om at jeg er stolt av de resterende femti prosentene som jeg bærer på, er det feil for deg?

Du mener det godt, du vil ta meg under din fine hvite kappe. Du ønsker å fortelle meg at du ikke er rasist ved å si at du og jeg er helt like. Men kjære deg, vi er ikke like, for jeg bærer på to kulturer, to kulturer som er like viktige for meg. Så slutt å fortelle meg hva jeg skal føle om min identitet, slutt å fortelle meg at ditt norske opphav er viktigere enn mitt opphav.

Kjære deg som sier at jeg er flink til å snakke norsk, selv om du vet at jeg både er født og oppvokst her. Du som fra tid til annen prøver å sende meg tilbake der jeg kommer fra og du som velger å kalle meg neger bare for å provosere meg.

Men la meg fortelle deg en ting, du kan ikke provosere meg. Om du er så lite intelligent at våre forskjeller er ditt argument, ja da syns jeg du bare skal få snakke. Spar meg for gloser om at det var greit før og at du ikke ser problemet med det, disse glosene er så altfor simple. Det handler ikke om hva du syns er greit, eller hva du er vant til å si.

Og sist men ikke minst en liten oppklaring til alle dere som velger å snakke engelsk til meg. Jeg syns at det er utrolig irriterende å ofte måtte forklare at jeg forstår norsk like godt som dere.