Gå til sidens hovedinnhold

Wow - skikkelig overraskende - du var jo i det jødiske Israel

Artikkelen er over 4 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg leser innlegget fra Margaret Stenbråten med tårer i øynene. Hun forteller om oppholdet sitt i Israel, der hun hadde besøkt både Tel Aviv og Vest-Jerusalem for å feire den jødiske høytiden Løvhyttefesten. Hun forteller at hun ikke har sett noe til det medie-påståtte apartheidsystemet. Der jobbet jo araberne (som hun kaller palestinerne) og de har de samme rettighetene som "ordentlige" Israelere.

Wow, alt var helt annerledes
 

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. For det første så ser man lite til apartheidsystemet når man er på turiststedene i Jerusalem og Tel Aviv fordi det er der jødene bor. Det er jo slett ikke israelernes ønske å vise frem hvordan de behandler palestinerne - mange israelere vet det ikke selv en gang fordi palestinerne er stengt ute fra Israel av en mur! Jeg har vært på den andre siden av den muren. Etter ei uke på Vestbredden kan jeg love deg at apartheidsystemet finnes OVERALT, og preger hvert minutt av palestinernes liv!

Du skriver at du godt kan tenke deg å reise tilbake til Israel. Da foreslår jeg at du tar buss nr. 7 fra Jerusalem mot Betlehem. Det tar 15 minutter. Der kan du med ditt norske pass krysse check-pointet sammen med palestinere som har vært hjemmefra siden kl. 04:00 om morgenen fordi de må beregne 2 timer i kø for å komme gjennom, slik at de kan komme på jobb i Jerusalem. Du med det norske passet kan gå gjennom en egen sluse for utlendinger - ingen ventetid for deg.

Pass på å ta bilde av skiltet der det står at det er forbudt ved Israelsk lov for israelske statsborgere å passere, og at de risikerer livet hvis de reiser inn der. Slå av en prat med gutta som selger kaffe og hjemmebroderte duker på Palestina-siden av muren. De har ingen framtidsdrømmer, fordi de kanskje kastet stein på en pansret israelsk politibil da soldatene kastet tåregassgranater inn på lekeplassen de spilte fotball på. Samtidig kan du jo ta en selfie med hun dama på 65 som ikke kom gjennom for å dra til familien sin i dag fordi hun har "feil" stempel på passerseddelen sin. Eller kanskje du treffer på enken etter mannen med hjerteinfarkt som ikke kom gjennom til ambulansen som stod på andre siden av check pointet, fordi vakta mente at han ikke så syk nok ut.

Legg merke til bilene som passerer check-pointet også. De som har gule skilter kan kjøre frem og tilbake, ser du, mens de som har bare hvite og grønne - de må snu. Det er nemlig palestinere som eier de bilene, og de kan ikke kjøre på israelske veier.

Går du 500 meter inn fra muren kan du svinge til høyre og gå innom Aida Camp. Det er en FN-drevet flyktningleir for noen av de 780.000 palestinerne som ble fordrevet fra landsbyene og gårdene sine da sionistene opprettet staten Israel i 1948. Be noen fortelle deg hvorfor alle de eldste guttene i familiene går med en nøkkel rundt halsen, og hvorfor de omtaler opprettelsen av staten Israel som "Al nakba" - katastrofen. Legg merke til kulehullene, grafittien og standarden på husene - det er et par hakk under det du ser i Tel Aviv. Snakk med barna der om hvordan livet er, de kan litt engelsk.

Utenfor Aida kan du be om å få snakke med en av ledsagerne fra EAPPI. Det er kristne europeere som er observatører på steder på Vestbredden der det ofte oppstår konflikter mellom israelske soldater, bosettere og palestinere. Mange nordmenn er med i ledsagerprogrammet gjennom Kirkens Nødhjelp. De følger med på check-pointene, de følger palestinske barn til skolen slik at de ikke skal bli utsatt for overgrep som for eksempel skjellsord, spytting, steinkasting og ulovlige arrestasjoner. De har så mye å fortelle at de har en egen blogg for at vi som ikke kan se det med egne øyne kan få et innblikk i hvordan det er.

Jeg foreslår at du sjekker inn på St. Vincent Guest House. Det er et hotell som er drevet av katolske nonner. De driver et barnehjem for papirløse palestinere og finansierer driften gjennom gjestehuset. De viser deg gjerne rundt på barnehjemmet, og lar deg hilse på de 40 barna som bor der. De barna har ingen fremtid, for de "finnes ikke". De får ikke helsehjelp, de får ikke gå på skole, de kan ikke adopteres, og de kan ikke få jobb, gifte seg eller kjøpe seg hus.

Et besøk i fødselskirken i Betlehem er selvfølgelig et høydepunkt. Derfra er det bare en kort spasertur bort til hyrdemarkene der du kan besøke hulene der hyrdene fikk beskjed av englene om å lete etter Jesusbarnet. Å lese juleevangeliet mens du står der og ser ut over beitemarkene er veldig spesielt. Hvis du ser mot Jerusalem får du samtidig øye på to av de største ulovlige bosettingene på palestinsk område. Der selger staten Israel billige leiligheter til jøder fra Europa og USA som vil flytte "hjem". Det er nemlig kjempeviktig å få flere jøder til Israel, for disse araberne du snakker om får så mange barn. Tilflyttingen av jøder gjør at "kvoten" på 20 % palestinere holdes nede. Det er jo det kjipe med demokrati - flertallet bestemmer, så da må man passe på at de ikke blir så mange at de kan stemme fram "feil" partier. Palestinerne på Vestbredden og i Gaza har ikke stemmerett i Israel. Anslagsvis 3 millioner palestinerne oppholder seg på Vestbredden, Gaza eller i nabolandene. FNs resolusjon 194 gir dem rett til å vende tilbake til Israel. "That ain't NEVER gonna happen," ifølge bosetteren vi hadde møte med, "that would mean the end of Israel"!

Hvis du skulle stusse på at det ikke er strøm og vann på hotellet mens vannspredere går i bosettingene, må du ikke bli overrasket. Det skjer nemlig ofte. Hvis du ser på takene til alle husene i Betlehem ser du 200-liters vanntanker som inneholder "reservevann" til dagene vanntilførselen stenges. Det er nemlig en israelsk lov som sier at det bare er israelske selskaper som får levere vann og strøm til Vestbredden, og de har lett for å "svikte" med jevne mellomrom.

Du burde takke ja til en av de mange invitasjonene du får fra innbyggerne i Betlehem. Mange av dem er kristne arabere - ja, de finnes. De kommer til å be deg på kraftig kaffe og kjempegod mat, mens de forteller familiens historie. Det er veldig spennende, og gir perspektiver som er nyttige å ta med. De kan fortelle om jorder som er sprøytet med Round Up, eller at jordene er gjerdet inn, og at du bare kommer inn for å jobbe på jordet ditt gjennom et check-point som er bemannet bare sånn av og til. Israelerne har funnet en gammel ottomansk lov som sier at hvis du ikke kultiverer jorda di i løpet av to år så tilfaller jorda staten. Du kan jo gjette hvor ofte de får tilgang til jordene sine. Palestinerne er utrolig gjestfrie fordi de vet at den eneste sjansen de har til å få ut informasjon er gjennom turister fra Europa.

Hvis du synes du har sett nok av Betlehem kan jeg foreslå en dagstur til Hebron. Abraham-moskeen er absolutt verdt et besøk, men det er ganske nervepirrende. Sionister, eller israelske bosettere, har okkupert flere bydeler i sentrum av Hebron - midt inne på Vestbredden. Det bor ca. 1000 ulovlige bosettere der, og de beskyttes av ca. 1000 israelske soldater. Det er så ille der at Norge, sammen med bla. Danmark og Italia har en observatørstyrke der. TIPH patruljerer sentrum av Hebron for å dokumentere overgrepene som skjer mot palestinerne som har bodd der i hundrevis av år. Det er bygget gitter og festet presenninger over basaren der for at ikke urin, klor, skyllevann, matrester osv. som bosetterne kaster ut av vinduene sine, skal ødelegge palestinernes boder. Området rundt Abraham-moskeen er stengt av israelske soldater for å holde palestinerne unna. Hovedgata er stengt med gitter og et check-point som ikke palestinerne kan komme gjennom.

Når du kommer tilbake til hotellet og vil slappe av litt på terrassen om kvelden hører du antakeligvis det noe du tror er fyrverkeri. Det er ikke det. Det er israelske soldater som øver seg på å stoppe terrorangrep. Aida Camp er perfekt som "treningsområde", og tåregass og gummikuler gir ikke varige skader. Jeg opplevde det da jeg var der. Det var da jeg gikk og la meg i fosterstilling i senga mi og gråt i flere timer. Den ondskapen som du (og jeg) ble minnet på i Holocaust-museet i Jerusalem finnes akkurat nå - på Vestbredden og ikke minst i Gaza. Den var den delen av Israel du ikke så, og der finnes det apartheidsystemet du ikke kunne finne.

Kommentarer til denne saken