Knut Viset: Regjeringens tiltak i forhold til koronapandemien – etterpåklokskapens klokskap

Av
DEL

MeningerI NRK programmet Debatten 17. mars, var tema om myndighetene i Norge hadde kommet for sent på banen mht smitteverntiltak for å bekjempe koronapandemien og om tiltakene var strenge nok. I dette programmet deltok professor Gunhild Alvik Nyborg som formidlet nærmest en dommedagsprofeti at dette kom til å bli ille.

I debatten torsdag 7. mai, var vinklingen plutselig den stikk motsatt, da fikk regjeringen kritikk for at smitteverntiltakene var for strenge og det ble bl.a. stilt spørsmål om nødvendigheten av å stenge skoler og barnehager.

Direktør i FHI, Camilla Stoltenberg, framførte en antakelse om at stenging av skoler har hatt liten eller ingen effekt i forhold til koronasmitte. Det er greit og kan sikkert diskuteres hvis en har belegg for det (i skrivende stund er det derimot uttrykt bekymring for om åpningen av skoler og barnehager kan medføre økt smitte). Det som etter min mening ikke holder mål, er antakelsen om at stenging av skoler og barnehager sågar kan ha hatt en negativ effekt i forhold til smitterisiko. Dette er etter min vurdering en lite troverdig og tendensiøs antakelse da en slik antakelse vil måtte basere seg på at skoler og barnehager drives som internat virksomhet med 24 timers opphold. Som kjent oppholder barn og elever seg ca. 7 timer på barnehage og skoler, hva med resten av døgnet? Jo, da oppholder de seg enten hjemme, hos venner eller andre fritidsaktiviteter. Dvs. mesteparten av døgnet oppholder barn seg utenfor barn og skolehager. Antakelsen om negativ smitteeffekt som følge av stenging av skoler og barnehager, er da en antakelse som jeg overhodet ikke kan se finnes dekning for.

Videre framførte forskeren i debatten 7. mai resonnement om vitenskapelige sammenlikningsgrupper som er vanlig i forskningsprosjekter. Dette for å kunne dokumentere ev. forskjeller i forhold til hvem som blir testet for hva og mot dem som ikke blir testet. Men dette er kun en teoretisk tilnærming som ikke lar seg overføre i et samfunnsperspektiv – i hvert fall ikke i forhold til skoler og barnehager. Det er en vesentlig forskjell på at enkeltpersoner melder som frivillige for å delta i aktuelle testingsforsøk. Men for at dette skulle kunne gjennomføres som et vitenskapelig basert forskningsprosjekt, måtte da aktuelle skoler og barnehager ha full tilslutning fra både barn, ansatte og foreldre skulle det hatt en vitenskapelig dokumentasjon. Dette ville i så fall kreve en forholdsvis lang prosess å få tilslutning til. Dernest betinger et slikt vitenskapelig prosjekt også at de som er valgt ut som test skoler/barnehager måtte ha et 24 timers opphold under full kontroll og oversikt. Hvordan tenker vedkommende forsker at dette i så fall ville ha latt seg gjennomføre. Hvem skulle ha valg ut og på hvilke kriterier hvilke skoler og barnehager som skulle ha vært med i et slikt eksperiment?

Det er derfor åpenbart forskjell mellom teori og hva som lar seg gjennomføre i praksis, noe som var helt fraværende i debatten 7. mai. I det hele tatt mener jeg at programlederen Fredrik Solvang framstår som tendensiøs og lite balansert mht. hvordan tema blir presentert og vinklet. Tilnærmingen om at mye av det som framkommer av «synsing og antakelser» nå i ettertid, er preget av etterpå klokskapens klokskap – noe som i så fall også i større grad burde ha vært fokus på både i NRK og andre media, herunder også fra såkalte eksperter og enkelt politikere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags