Leve Hadeland!

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Troen på at Oslo og de omkringliggende kommunene er eneste nøkkel til bærekraftig vekst i vår region er lettvint og naiv, og vitner om manglende vilje eller evne til å bygge langsiktige verdier regionalt. Hadelands framtid finner vi på Hadeland, og ikke noe annet sted.

Torsdag i forrige uke besluttet kommunestyret i Jevnaker å avslutte regionsamarbeidet med de andre Hadelandskommunene, til fordel for Ringerike. Allerede før beslutningen var tatt startet debatten om konsekvensene for Hadeland som region og merkevare, og rådene til Gran og Lunner kommune om hvor man bør søke samarbeid er mange.

En rekke sentrale ressurspersoner tar til orde for å orientere seg mot Oslo, og søke samarbeid i sør. Et av de mest brukte argumentene er at Gran og Lunner må posisjonere seg som attraktive bokommuner for det attraktive jobbmarkedet i Oslo. Og det er selvsagt en god ambisjon, men en altfor sterk forelskelse i ideen om Oslo er farlig.

Attraktiv merkevare

Som innflytter og næringsdrivende med tilhørighet både i Gran og Oslo er jeg skeptisk til et for sterkt fokus på Oslo. Jeg er også tvilende til om vi som region vil kunne lykkes i å få en sterk nok posisjon som viktige bokommuner for Stor-Oslo. Selv med en fremragende Gjøvikbane og en etter hvert fullført Riksvei 4. Det betyr ikke at vi ikke skal søke samarbeid med andre, eller legge til rette for at folk kan bo her og jobbe i Oslo. Men det betyr at vi må slutte å tro det er den eneste redningen, og rette fokuset mot hva vi selv kan gjøre. Jeg tror det eneste riktige er å bygge videre på alt det positive Hadeland har, skape en enda mer attraktiv merkevare og legge til rette for næringsutvikling som også bidrar til å posisjonere regionen.

La gi dette litt perspektiv. Det er i dag 38 kommuner med reisetid til Oslo på en time eller mindre. I disse kommunene bor det litt mer enn 1,2 millioner innbyggere. De aller fleste av disse kommunene ligger nærmere Oslo enn Gran og Lunner, og har i tillegg en bedre utviklet infrastruktur enn oss. Mange av de har kommet lenger i arbeidet med stedsutviklingen og noen av dem har til og med en bedre kommuneøkonomi. Og alle disse kommunene har nøyaktig samme agenda som oss. Hva er da oddsene for at vi med våre 23.000 innbyggere og trange økonomi skal kunne vinne skjønnhetskonkurransen mot alle disse kommunene? Jeg foreslår at vi ser oss selv i speilet, og innser hvor vakre vi faktisk er. Og samtidig forstår at skjønnheten kommer innenfra.

Hadeland er allerede en sterk merkevare, og det eneste vi med fornuft kan samles om, og bruke i posisjoneringen av oss selv. Men vi trenger å tro på noe og samles om noe, og noen som viser vei. Vi trenger en mer helhetlig, målstyrt stedsutvikling. Vi trenger å tydelig definere hva Hadeland er, hva vi er best på – og ikke være så opptatt hvor Hadeland er. Vi trenger å skape levende handelssentre, styrke kulturlivet, bygge attraktive møteplasser, og finne måter som gjør det mulig å stimulere næringslivet. Vi trenger ordførere som slutter å unnskylde seg med dårlig økonomi, men som retter seg opp i ryggen, og peker ut en retning vi alle kan tro på og motiveres av. Vi trenger en næringshage som blir tydeligere på hvordan vi sammen kan skape bærekraftig vekst i regionen, og ikke hvordan vi best skal kunne sende arbeidskraft ut av regionen. Vi trenger å samarbeide mer. Ikke bare som kommuner, men også i næringslivet og organisasjonslivet. Vi trenger støtte hverandre, løfte hverandre, framsnakke og heie på hverandre.

Tro på oss selv

La meg bruke et eksempel som viser at det er mulig. I sesongen 2014/2015 sto Storhamar Hockey på kanten av stupet etter år med dårlige resultater og stadig dårligere økonomi. Gjelden var på 6,5 millioner kroner, klubben var på randen av konkurs, og mange av supporterne hadde vendt laget ryggen. Året etter var det meste av gjelden slettet, klubben hadde sportslig suksess og flere tilskuere på kampene sine enn noen gang. Faktisk blant de beste tilskuertallene i Europa på enkelte kamper.

Så hva hadde egentlig skjedd? Løsningen kom i form av 15 unge karer fra Hamar, med en kjærlighet til både klubben og byen. De kalte seg «Fattige Fettere», og spyttet inn 150.000 kroner hver i et 10-årig lån til klubben. Men det var ikke det viktigste. Med daglig leder Njål Berge i spissen skapte de en visjon for hvordan klubben skulle finne tilbake til sin storhet. Selv med en daglig leder bosatt i Oslo klarte de å skape en tro på at det var mulig, og en enorm entusiasme og dugnadsånd. Ikke bare i Hamar, men i hele regionen. Da jeg i ettertid spurte Njål om hvordan han hadde klart å få til alt dette fra Oslo svarte han at det var troen, og mer enn 4000 SMSer fra Oslo til Hamar som hadde skapt endringen. Det var mange nok som trodde på visjonen, og som var villige til å stille opp når de ble spurt.

Det er dette det handler om. Vi må tro på oss selv og egne evner. Det er så mye godt i denne regionen allerede. Og dersom vi sammen klarer å foredle og løfte dette kan vi skape noe som er unikt, sterkt og bærekraftig. Men det krever vilje, det krever vidsyn og det krever at noen er villige til å gå foran og vise vei. Og veien bør ikke gå verken sør, nord, vest eller øst. Den bør gå hjem.

Leve Hadeland!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken