Det startet i Hollywood. I underholdningsbransjen, av folk med et publikum og en talerstol. De tok verden med storm. På få måneder falt mange masker. Maktpersoner ble avslørt, avkledd og avsatt.  #metoo-bevegelsen førte til en endring. Den representerer et vannskille.

Vi har hørt #metoo-historiene til kvinnelige skuespillere og leger. Vi har hørt om omfanget av seksuell trakassering i reklame- og kommunikasjonsbransjen, i mediebransjen, i finansnæringen og i fagbevegelsen. Og vi har hørt stemmene til unge jenter og gutter som fikk et brutalt møte med voksenlivet og tillitspersoner som forvekslet tiltro med tillatelse. Vi har diskutert og begynt å forstå mer. Om grenser og hvem som setter dem, om anstendighet og respekt, og om at makt kan brukes både galt og riktig.

Nå er det tid til å lytte til en ny type fortelling. Den en hjemmehjelp fra Kapp kan fortelle, eller den til en speidergutt fra Rygge, til kassadama på Kiwi, instruktøren på treningssenteret, til bussjåføren eller konduktøren på toget. Vi skal få høre om hvordan seksualisert adferd, trakassering og overgrep oppleves av folk flest. Vi skal høre stemmene til folk som aldri tidligere har vært kilder for lokalavisen eller blitt intervjuet av NRK. Vi skal få mer kunnskap om omfanget av seksuell trakassering, hvor den finner sted, hvem som blir rammet og hvor problemet er størst.

Det skjer fordi flere titalls lokalaviser er gått sammen og har invitert sine lesere til å uttrykke seg, dels ved å svare på noen spørsmål og dels ved å fortelle med egne ord hva de har opplevd.

De «stemmeløse» får en stemme. Det er en viktige stemme. Det er først når de blir hørt og lyttet til at man kan ta tak i deres utfordringer, gjøre endring som betyr noe for vanlige folks hverdag. At en skuespiller i Hollywood må betale med kroppen sin for å få en rolle, er åpenbart et overgrep. Men det er minst like viktig å slå ned på hybelverter som utnytter et trangt utleiemarked til å forlange at månedsleien blir betalt i form av nattlig naturalia. Når slike historier blir fortalt og tatt fatt i, kan #metoo også representere et vannskille for folk flest.

Når avisene tar tak i denne problemstillingen, i en ny type folkeliggjøring av #metoo, viser lokalavisene og journalistikken seg fra sin beste side. Da viser mediene at de tar sitt samfunnsansvar på alvor. I pressens etiske retningslinjer heter det at det er «pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» Det gjør lokalavisene nå med sin landsomfattende #metoo-kampanje.

Videre heter det at «det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak og andre.» Det gjør avisene ved å dokumentere at annenhver kvinne og hver femte mann har erfaringer med forhold de oppfatter som seksuell trakassering. Det gjør de ved å vise problemene i tall og ord fra offentlige virksomheter, fra private virksomheter og fra frivillige organisasjoner.

Tusenvis av mennesker har betrodd lokalavisene sine historier. Det er et sterkt tillitsvotum. Nå må avisene vise seg tilliten verdig, ved å behandle kildene med respekt, ved varsomhet med identifisering av alle involverte og ved bevissthet om presseetikkens påminnelse: Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!