Monica Mariam Jensen: Da vi alle ble interaktive, og Simen på brukerstøtte ble min beste venn

Monica Mariam Jensen

Monica Mariam Jensen Foto:

Av
DEL

SkråblikkDet er ikke så lett, å bli kastet inn i en ny verden. Og spesielt når det ikke er hvilken som helst verden, men attpåtil den digitale!

Når det ringer i to av de fem telefonene jeg plutselig har fått ansvar for, samtidig som Google på mystisk vis har forsvunnet fra en av mine kollegaers åpenbart veldig spesielle og utrolig unike pc, er det nærmest så jeg fantaserer meg tilbake til Nokia 3310 med svart-hvit skjerm og kun snake som tidsfordriv. Misforstå meg rett, jeg er veldig takknemlig for at vi endelig tar steget ut av 1980 og inn i den moderne verden, men hadde jeg visst at det ville føles like kaotisk, og at jeg ville knytte tette og fortrolige bånd med Simen på brukerstøtte, etter flere døgn i telefonen sammen, ville jeg i alle fall sørget for å dusje først.

Uansett, det har vært noen innholdsrike uker, og intet mindre enn sju ulike kanaler på teams har vi fått. Eller som noen ville sagt, sju kanaler har flyttet inn i telefonen, og det er hele tiden en rød prikk ved siden av den firkanten som er lilla.

Nå er det ikke slik at jeg her prøver å si at jeg ikke gjør noe feil, men jeg har heller aldri klart å slette Google fra en pc. Det er det ingen andre i hele verden som kan, men unntak av enkelte ansatte på min arbeidsplass. Uten å overdrive tror jeg jeg med sikkerhet her kan si at disse personene sporenstreks burde kreve både lønnsforhøyelse, og en umiddelbar overflytting til PST.

Uansett, tilbake til mitt ikke-ufeilbarlige selv. Denne perioden har altså avslørt at jeg, i motsetning til det jeg har trodd i nå snart 30 år, er blind. Jeg er blind, og denne blindheten åpenbarer seg ved behovet for å bytte SIM-kort i en ny og moderne smarttelefon. Den utløsende årsaken for mitt tap av synssansen er rett og slett en liten firkantet bit av plast, med en ubetydelig 24 karats gullplate, som for øvrig er hentet fra Aksel Lund Svindals gullmedalje, bare for å sprite denne historien litt opp. Nå er vel kanskje ikke sprit det smarteste temaet å dra inn i disse tider, men jeg sa iallfall ikke «en måte å «anti-bacce» opp historien på». Da hadde jeg vært gal, og for å være ærlig ville sinnsforvirring i tillegg til synstap faktisk vært litt for mye i tillegg til de 20 nyinstallerte telefoner jeg er ansvarlig for pluss en mengde uoppdragne pc-skjermer som plutselig både ødelegger, roter og vasker opp når de ikke er under oppsyn.

Igjen, tilbake til den store katastrofen som inntraff som resultat av min akutte blindhet. Dette kom altså som lyn fra klar himmel, og jeg var på ingen måte forberedt på at min elskede Apple ville være den som kom til å velte meg ned, der jeg satt oppe på min høye, elektroniske og wifi drevende hest. I et øyeblikk, svakere enn den ikke-eksisterende robustheten til det eneste programmet vi har behov for å kunne jobbe, la jeg SIM-kortet inn, og trykket på plass lokket. Da telefonen ikke responderte slik de andre hundre hadde gjort kun noen øyeblikk tidligere, brøt den ene sykdommen jeg allerede var klar over at jeg hadde, ut. Manglende evne til å produsere tålmodighet heter denne sykdommen, og den er både smittsom og utbrett blant mesteparten av mine kollegaer. Den smitter til og med over telefon.

Fullstendig overmannet av sykdomssymptomer kjente jeg sinne boble opp, og nærmest slå meg ut som et dårlig nettsignal i en videokonferanse. Ikke før jeg etter fem timer var på vei til å knekke telefonen i to, slo tanken meg at jeg, uansett hvor usannsynlig det måtte være, kunne ha gjort en feil. Så, i en operasjon, mer innviklet enn to-autentietsfaktoriseringen til Apple og Microsoft fant jeg for tusende gang fram den lille metallfiguren, som ved første øyekast ser ut som en binders, men som er så mye mer enn det, og stakk metallpinnen inn i telefonen for å blottlegge Svindals gullmedalje. Og der, lysende mot meg, hånlig som bare et OL-gull kan lyse mot en hobbymosjonist, ble mitt nederlag et faktum. Sim-kort med gullet opp. Sim kort-feil vei.

Dette tar jeg selvfølgelig på min egen kappe, dunjakke og regnfrakk, eller for å si det bedre, dette tar jeg på mitt eget gode navn og rykte, og vil derfor ved første eller i alle fall beste anledning, det er fremdeles fem andre mennesker som fremdeles leter etter ledningen til den trådløse musa jeg har installert på pc-en deres, og ti til som lurer på om Chrome er et annet ord for matt metall, men altså, jeg lover at ved den beste anledning vil jeg skamme meg så langt inni kroken at jeg forsvinner inni veggen, samtidig som jeg legger meg flat, og ber om tilgivelse og et kollektivt hukommelsestap for hele organisasjonen.

For det er faktisk hardt å først oppleve andres gunst, og nærmest en forhøyelse av seg selv, for så å gjøre en så gedigen feil, som kun kan sidestilles med å glemme å putte stikkontakten i før du ringer og skjeller ut en eller annen fyr på en helt vilkårlig el-forretning, fordi noen, som absolutt ikke var han, men som også jobber i en el-forretning, har solgt deg et produkt som ikke fungerer.

Velkommen (etter) til den digitale tidsalder!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags