Diskusjonen om framtidas sykehus ruller videre. Den etterlengtede generalplanen til helseminister Høie gir ikke så klare svar som mange hadde ventet. Men den gir signaler om at utformingen av framtidas sykehus ikke bare dreier seg om størrelse på og plassering av selve «huset», men også om de såkalte før- og etterhospitale tjenestene. Altså hele systemet, slik mange har påpekt over lengre tid. Men det sies merkelig nok lite eller ingenting om hvilken plass og hvilken rolle pårørende har i dette systemet.

Ved et besøk i Fylkestinget av adm.direktør i Sykehuset Innlandet for et par år siden spurte jeg om hvilke konsekvenser et nytt hovedsykehus ville ha for de mange pårørende. Stor var forbauselsen da det klare svaret var at dette ikke var utredet. Dette svaret sendte tankene mine inn mot følgende hovedspørsmål:

Hvor stor betydning for trygghet og helbredelse kan velfungerende pårørende ha innenfor et moderne sykehussystem? Er ikke de pårørende en svært viktig resurs som ved god organisering kunne bidra vesentlig til kvaliteten, kapasiteten og effektiviteten i det nevnte sykehussystemet? Blir ikke denne ressursen enda viktigere når målet om kortest mulig sykehusopphold blir stadig høyere? Og hvem er best egnet til å administrere et slikt samspill med pårørende?

La meg fantasere litt om hva et slikt samspill kunne inneholde:

Informasjon:

Man skal ikke bevege seg mye blant pårørende før en møter beklagelser på manglende informasjon rundt sykehusopplevelser. Selv om pasientene har fått førsteklasses behandling er de ofte ute av stand til å fange opp eller bringe videre informasjon. Pårørende kan derfor i mange tilfelle være nesten lammet av bekymring og usikkerhet, og mer til belastning enn til hjelp for systemet.

Det bør dessuten være mye viktig informasjon å hente hos pårørende dersom dialogen kan foregå på en tillitsfull måte.

Hva om pårørende kunne melde seg inn i en database med angivelse av «nærhetsgrad» til pasienten, og hvorfra aktuell informasjon kunne utformes og distribueres etter behov?

Det mangler jo ikke kunnskap om og hjelpemidler til å drive informasjon i våre dager.Men det må prioriteres.

Opplæring:

Det hevdes at ny teknologi skal kunne bidra til at pasienter kan klare seg lengre og bedre utenfor sykehuset. Men teknologi kan være vanskelig å forstå eller betjene, i hvertfall når man en syk/skadet, veldig ung eller veldig gammel.

Det er ikke bare teknologi som krever nødvendig kunnskap hos pårørende. Det trengs også mest mulig kunnskap om pasientenes situasjon og behandling. Hva om man etablerte en «pårørendeskole» der aktuell opplæring kunne være et valgbart tilbud, mer eller mindre bekostet av sykehussystemet?

Også her finnes nye pedagogiske opplegg og teknologiske hjelpemidler. Mange leter i dag fram kunnskap på internett, men dette vil alikevel ikke dekke konkrete kunnskapsbehov for de mange.

Det er f.eks. få dager siden media tok opp de vanskelighetene pårørende til slagpasienter føler på grunn av manglende oppfølging. Og det blir ofte påpekt hva det krever å være pårørende til pasienter med psykiske lidelser. Foreldre til syke småbarn burde det vel egentlig være unødvendig å nevne.

Akuttkontakter:

Ved noen sykdommer/skadetilfeller vil pårørende ha et ekstra behov for rask kontakt med «rette vedkommende» ved behandlende sykehus. Dette kan sikkert løses ved ulike former for telefonisk førstelinjevakt.

Besøk på sykehus:

Jo større sykehus jo større avstander og vanskeligheter med besøk, spesielt for personer som ikke kjører bil. Offentlig kommunikasjon er ikke veldig tilgjengelig i distrikts-Norge. Hvor store reisekostnader skal kunne skyves over på de pårørende ved sentralisering av sykehus?

Dersom det dreier seg om tilstedeværelse over ett eller flere døgn oppstår selvfølgelig ekstra store utfordringer/kostnader. Nyere sykehus har tilbud på dette området, men hvor planmessig og publikumsvennlig er dette området organisert? Hvor godt er opplegget for at pårørende kan være avlastende for sykehusets personale? Hvor godt blir pårørende informert om pasienten ved besøk på sykehuset? Bare det å finne fram inne på et stort sykehusområde kan være en utfordring. Har alle sykehus publikumsvennlige løsninger for å bøte på dette? Hvor velkommen føler de pårørende seg?

Norske sykehus er veldig bra. Men noe gjør at befolkningen går i fakkeltog hver gang et lite sykehus trues med nedleggelse. Kan det være sånn at den viktige menneskelige faktor og den naturlige kommunikasjon med pårørende er bedre jo mindre sykehuset er? I så fall må pårørende tas inn i sykehussystemet på en annen måte etter hvert som sykehusene blir større. Det finnes mange organiseringer av pårørende i ulike deler av helsevesenet. Ofte drevet fram av de pårørende sjøl, gjerne med noen få ildsjeler i spissen. Men det er ulogisk og urimelig at pårørende som står midt i store bekymringer og praktiske utfordringer skal ta på seg å organisere slik virksomhet. Dessuten vil en skikkelig strategi og planmessighet i dette arbeidet kreve god tilgang til de øverste beslutningstagere i sykehussystemet.

Sykehuset Innlandet har nylig presentert en utredning om de lokalmedisinske sentrene og deres framtidige rolle i sykehussystemet. Der ble det foreslått å legge disse og muligens andre prehospitale tjenester i en egen divisjon direkte under administrerende direktør. Mye tyder på at de pårørende og deres rolle burde få en tilsvarende status og organisering. Dette kan høres ut som en ekstra kostnad. Jeg tror gevinsten kan bli mye større.