Norsk skole i gram og meter – eller hvordan lage hele mennesker av norsk, matte og engelsk

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Leserbrev

Norsk skole skal etter formålsparagrafen «opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring. […]Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og felleskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaperglede, engasjement og skapertrong». Før i tida ble dette kalt et gangs menneske.

Den generelle delen av læreplanen inneholder spesifisering av formålsparagrafen ved å skrive om det meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannede, samarbeidende, miljøbevisste og integrerte mennesket.

Kan dette mennesket måles i tall og karakterer? Hvor blir det av dette mennesket i prestasjons- og karakterjag?

Lærere og elever presses inn i et system som bare måler kvantitativt og ikke kvalitativt. Innsats, motivasjon og læringsglede er nemlig (heldigvis) vanskelig å måle på en skala fra 1 til 6. Helt ned i barneskolen ser elever etter det perfekte svaret. Vi ser elever som gruer seg til nasjonale prøver ett år på forskudd fordi de er redde for å ikke gjøre det bra nok! Vi synes dette er urovekkende.

Stadig mer blir dytta ned i sekkene som lærerne skal formidle og lære bort til elevene. Ekstra trykk på lesing, ekstra trykk på matematikk og regning, tester og kartlegginger. I det daglige kavet og maset innrømmer vi at fokuset driver bort fra formålsparagraf og generell del og havner i planene for fagene våre. Samtidig møter vi enkeltmenneskene som utgjør klassene våre hver dag, i hverdagen deres og hverdagen vår. Vi ser eleven som trenger noen som kan lytte til både gleder og sorger, som skjønner at det er vanskelig med likninger og kjærlighetssorg samtidig. Vi ser de som sliter seg i fillebiter for å tilfredsstille samfunnets krav til «det perfekte» og de som har gitt opp alt. Og vi ser alle de mellom. Vi møter dem hver dag.

15. juni 2015 kom endringen i Opplæringsloven som skal være en medisin for «den syke skolen». Alle lærere i barneskolen må ha minst 30 studiepoeng (Halvårsenhet) i norsk, matte og engelsk for å undervise i disse fagene. Ungdomsskolelærerne må ha 60 studiepoeng (årsenhet). Loven fikk tilbakevirkende kraft. Dette kan bety at lærere som har vært lærere i 20 år plutselig ikke er kvalifisert for jobben. De er ikke gode nok for den norske skolen. Misforstå oss rett – det er ingen lærere som mener at etter- og videreutdanning er negativt. Men vi vet også at det ikke alltid er antallet studiepoeng som avgjør om en lærer er en god pedagog eller ikke.

Vi ser også at det er mer i norsk skole enn disse fagene. Hva med de estetiske fagene, de praktiske, de samfunnsfaglige? Hva med naturfag og språk? Hvis vi skal hjelpe elever og lærlinger til å utvikle «dugleik» og til «meistre liva sine og […] delta i arbeid og fellesskap i samfunnet», er en ensidig satsing på studiepoeng i tre fag den «rette medisinen»?


Vi ser de som sliter seg i fillebiter for å tilfredsstille samfunnets krav til «det perfekte» og de som har gitt opp alt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags