Tysbast, blåveis og en tur tel Rævberjet

Gerd Nyland

Gerd Nyland

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Hvis je går en tur og ser etter tysbast på våren, tenker je på tanta mi, a Karen.

- Kom så skar di få vara med og se etter tysbast, sa hu tel oss onga når vårsola hadde fått styrke og varme i april. Vi gikk forventningsfulle bak a på en smal sti gjennom tett orrekratt langs den buldrende flomstore ælva litt nord for Præstkvennsbrua. Der voks det ei sjelden og fascinerende buske som a tante Karen ville vise oss.

Tyssbast, eller villsyrin som den og kalles, blomstrer på bar kvist så snart snøen har gått om våren, og står med raulilla prakt før non andre vårblommer viser seg. Vi fekk ikke lov tel å bryte ta kvister og ta med oss. – Bare se, men ikke røre, sa a tante, og forklarte at den veksten er så giftig at krøtter kan  døy hvis dom får i seg bare noen få blommer eller blader. Hu ville at vi skulle bøye oss ner og trekke inn i oss den sterke dufta som minner litt om vanlig syrinduft. Synet ta den vakre vårveksten limte seg fast i minnearkivet mitt, og er der, støtt i hoppes med minnet om den snille tanta mi og åssen hu fortælte om den uvanlige buska.

Da våren kom for alvor, og det var blåveistid, sa a tante at a ville ta oss med tel Rævberjet for å plukke blåveis. Vi gikk Langgutua, en bratt sti oppover fra Fagerlundskolen, a tante Karen fyst, og så vi onga på rekke og rad etter a.

I gutua låg det gammelt, brongrått høstlauv, tjukt og glatt ved skifersteinheller pynte med gulgrønne måsaflak. Blåveisknopper og skinnende mørkegrønne hjerteblad stakk opp. A tante Karen pekte og fortælte om det underet våren er. Så sa at vi skulle ta et par blåveisknopper og eta dom. Det ville sikre oss mot sjukdom og mot høggormbitt, og gi oss hell og lykke gjennom hele sommar`n. Vi onga åt knopper og trudde fullt og fast på spådomma og trolldomskunsten hennes.

Da vi kom tel Rævberjet, fekk vi lov tel å klatre oppover sleipe bergknauser for å se etter revehi: - Det er jo derfor det heter Rævberjet, sa a tante Karen. Vi flaug inn i tette einerkratt, titte bak kampesteiner og under grantrer, og krabbe på alle fire tel dei mest bortgjømte søkka der vi var sikre på at rever hadde laga hi. Vi fant ingen, og je var litt skuffe. - Je ser ikke non rævhøl her je tante Karen, sa je. Det var da je hørte lattar`n som je enda husser. Den ljome og klirre, hu høldt seg på den store magen og lo og lo. Alle vi onga begynte og å skratte, og det vart ei morostynd der oppe i skaukrullen. Det gjorde ikke no at vi ikke fant no revehi.

Hår gong je går der nå, for Rævberjet og Langgutua ligger og frister også i våre dager, tenker je telbars att tel den turen, - den er et uforglømmelig minne om ei morostynd og ei ualminnelig snill og koselig tante.

Tel blåveisen

Blåveis, Hepatika Nobiles, et navn så flott,

en skulle tru den bare hørte heme på et slott,

for Nobiles betyr edel, staselig eller fin,

men blommen gleder oss alle den, er både din og min.

Når vårsola varmer og stråler

over gammal snø langs gutuer og stier,

da ser vi dom, blått i blått, i skauen og i lune lier.

Dom er så blå, så blå og så bitte, bitte små.

Blada likner ei lever som heter Hepatika på latin,

i gamle dager vart blåveis brukt mot leverplager,

forkjølelse, eksem og øreverk,

tenk at en blomst kan vara så nyttig og så sterk.

Hepatika Nobiles er en ta naturens store under

som hender hår vår i lier og i lunder.

Vi nyter synet ta blåveis vi,

når vi går på gutu eller sti, og vi sørger vel litt

når det er forbi med vakker blåveistid.

Gerd Nyland.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken