Jeg skulle på styremøte i Verdens gutter. Vi hadde avtalt å møtes nede i Sportskafeen i Vassenden. Der hadde de nye vennene mine - en muslim fra Somalia, en kristen fra Eritrea og en norsk Amadiyya-muslim  lovt å komme for å forberede det møtet som skal holdes nå på mandag.

Jeg selv var for en gangs skyld tidlig ute og hadde kjøpt kaffe og kake – nøttebunn med Dajmtrekk. Noen minutter etter kom de. «Vil dere ha kaffe dere også, så skal jeg spandere». De så på meg, litt sorgtynget, men jeg øynet et lite smil bak øynene: «Vi kan nok ikke det, vi er midt i Ramadan»

Det er lenge siden jeg er blitt så flau. Tenk at jeg kunne glemme det. Men gutta bidro selv til å løfte min forglemmelse til å bli grunnlaget for hvordan neste samling kunne komme til å bli. En av dem sa: «Bor ikke du oppe ved prestegårdshagen? Kunne ikke du denne gangen, invitere oss heller bort till et måltid som også vi kan være med på, etter at solen er gått ned. Men da kan vi ikke møtes før forholdsvis sent»

Jeg var glad for måten jeg ble møtt. Ingen kan hele tiden gå rundt og huske på den andres kultur og forståelseshorisont i frykt for å tråkke galt. I forholdet til våre nye landsmenn må vi våge å gjøre feil. Når feilene kan rettes opp med en så stor grad av vennlighet som her skjedde, får jeg bare lyst til å engasjere meg desto mer i brobyggings-arbeidet til dem som bærer nye kulturer helt hit til oss.