I forrige kommunestyremøte redegjorde kommuneoverlege i Lunner, Bjarne Oure, for arbeidet med å løse fastlegesituasjonen i Lunner kommune. Kommuneoverlegen hevdet at fastlegene i dag bruker for mye tid på å skrive sykemeldinger og legeerklæringer og at fastlegene i kommunen i dag driver en bestillingstjeneste uten å følge opp pasienten. At folk ikke kommer tilbake i jobb når de er sykemeldt mer enn seks uker.

Her mener vi Oure viser liten tiltro til sine kollegaer og den sykemeldte pasienten.

Når statistikken i Norge viser at det er høyest andel sykemelding blant kvinner i helse og omsorgsarbeid, så ligger vel ikke problemet hos legen som bare utfører en «bestilling», men heller i denne kommunale sektoren som med 8,7 % fravær er en versting versus eksempelvis IT-bransjens 3,9 %. Det er en grunn til det skriket som har herjet over hele Norge om arbeidsbelastning, dårlig arbeidsmiljø, lange vakter og fysisk tungt arbeid.

Burde vi ikke heller fokusere på årsakene til fraværet i deler av offentlig sektor framfor antall sykemeldinger fastlegene skriver?

Kommuneoverlege Oure ønsker legene skal bruke mer tid på å integreres i kommunens helhetlige helsetilbud, nært samarbeid med distriktiskpsykiatriske sentre (DPS) og barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Overordnet høres dette fornuftig ut, og vi skal være enige i at forebyggende arbeid vil bidra til å redusere helsekostnadene for næringsliv, det offentlige og mange av oss i det lange løp. Men ærlig talt: Problemet er ikke at fastlegen skriver sykemeldinger. Problemet er i tilfelle at vi må til legen fordi vi trenger det eller det kreves av oss. Vi skal også huske at mange legeerklæringer og sykemeldinger må skrives fordi det offentlige krever det. Det er for øvrig ikke gøy å ordne time til fastlegen. En time du i tillegg må bestille en måned i forveien eller du må sitte timer i telefonkø for å få. De fleste av oss ønsker heller ikke sykemeldinger eller legeerklæringer, men noen krever det av oss. Selv vil vi ha legehjelp.

Kanskje vi heller skulle hatt en tillitsreform?

Det er for øvrig fastlegens jobb å skrive korrekte legeerklæringer og sykemeldinger med basis i medisinskfaglig kompetanse. Også når vi trenger det. Dersom fastlegene får mindre tid til dette, fordi de jobber mer inn i kommunens andre tjenester, så vil vi trenge enda flere fastleger, og dette behovet vil melde seg raskt. Veldig raskt. Er det tenkt på hvor mye legene egentlig jobber?

Derfor blir vi bekymret.

I sin iver etter å integrere nye fastleger i kommunens systemer, kan det synes som om mantraet blir at de ledige fastlegehjemlene skal besettes som kommunale stillinger, der kommunen lager ett kommunalt drevet senter, hvor kommunen ikke bare lønner fastlegene, deres kurs, overtid og utstyr, men også deres helsesekretær. Høres dette økonomisk fornuftig ut? Det er i alle fall en oppskrift på å binde opp kommunale budsjetter enda mer. Er det tatt hensyn til forventet overtidsbruk? Trenger vi flere leger, fordi de vi har jobber mindre? Og ønsker legene selv denne organiseringen? Dette trenger vi tall på. Det er heller ikke rett fram å reversere en eventuell kommunalisering av disse stillingene. På tre ledige hjemler, søkte kommunen etter fastleger i kommunale stillinger. Da fikk kommunen inn totalt fem søkere. To trakk seg. To fikk tilbud, hvorav den ene sa ja. Dette sier noe om at ønsket om kommunale fastlegestillinger kanskje ikke er så stort.

Derfor trenger vi fleksibilitet.

Og det er her vi foreslår en tredje løsning: Kommunen kjøper løpende ut fastlegehjemlene når fastleger slutter og ingen andre har villet kjøpe den. Men istedenfor å legge ut kommunale fastlegestillinger, så søker kommunen etter fastleger, der den nye fastlege selv kan velge hvilken modell hen vil jobbe innunder. Hvis vår nye fastlege ønsker en kommunal stilling: Fint. Hvis vår nye fastlege ønsker å kjøpe fastlegehjemmelen: OK, det skal du få lov til. Hvis vår nye fastlege ønsker å leie fastlegehjemmelen av kommunen til en fornuftig leiepris: Ja, la oss ordne det. Og er det to eller flere fastleger, som ønsker å jobbe nordsjøturnus: Flott.

Det viktige er at vi har fastleger, som har en hverdag og situasjon, som motiver og de trives med.

Mange kommuner sliter med å ansette fastleger, og det er viktig at Lunner kommune organiserer fastlegestillingene på en måte som øker rekrutteringsgrunnlaget, så vi får faglig dyktige og motiverte fastleger til kommunen. Problemet i dag er at mange fastleger ikke ønsker seg lån på 2 millioner for å kjøpe seg en liste. Derimot kan det være interesse for å høyne basistilskuddet for å kompensere mot færre på listen, og for å redusere den enorme arbeidsmengden. Dette kan skje både i og utenfor kommunale fastlegestillinger.

Vi trenger ikke styre alt.

Noen ønsker frihetsgradene til å organisere eget arbeid, utstyre sitt kontor med medisinsk utstyr, som en kommune ikke vil investere i, og kunne ha en arbeidsrytme litt utenfor ordinær 8–15. Ikke alle ønsker å jobbe i en kommunal stilling, selv om det er en god og trygg arbeidsplass. En fastlege skal uansett normalt ikke jobbe mer enn 1 dag i uken for kommunen med arbeid som ikke er fastlegerelatert, og dette gjelder uansett om det er kommunal stilling eller som privat næring. Da blir det mindre viktig hvorvidt vedkommende er kommunalt ansatt eller ei. Dersom fastlegen også skaper merverdi, enten det er inn i kommunens tjenester eller som privatpraktiserende spesialist, er det selvsagt ingen ulempe. Men mest av alt: vi vil ha en fastlege å gå til. Vi vil ha en fastlege som gir oss god medisinsk oppfølging og som også skriver sykemeldinger og legeerklæringer når vi trenger det, eller fordi det kreves av oss.

Lunner kommune skal være en god kommune å jobbe i, også for fastlegene våre. Da bør vi gi fastlegene mulighet til å velge modell for tilknytning til kommunen. Da viser vi fleksibilitet. Da viser vi tillit. Da får vi de fastlegene, som blir lenge i kommunen og skaper trygghet.

Og vi får en bekymring mindre.