Frost og snø og bitende vind har bjørka måttet tåle
i vrangvinterens mange, lange dager uten nåde,
nølende langsomt kryper marssol opp bak åsen i øst,
varmer kvist og knopp og sprikende, vintertrøtte krone.
Marssola smelter snø og is rundt bjørkas fot,
varsler vår, gir styrke og mot,
treets rot suger til seg grokraft fra mørk og kald jord,
og sevja stiger gjennom årringer bak hvit never,
bjørka lever, duggtåredråper stråler på fiolette bjørkegreiner.
Bjørka har styrke nå i mars, og livsmot, vil så gjerne leve,
men motorsaga truer i mang en fellelysten mannfolkneve,
mang ei bjørk skal segne om og dø
uten å få vist fram museøreprakt og raklefrø,
sevjesår på hodeløs, avkuttet stamme blør og er vond å se,
men vi som bor her i nord trenger varmen fra ved
når vintervind visler over skog og eng og frossen fjord,
Så kjære bjørk som står så stolt og kry
med greiner strekt mot himmelblå og rosafarget sky,
ha takk for din skjønnhet mens du var i live,
og for varmen du gir når høst og vinter
sprer kulde og vind over land og strand og iskald by.