Hu smaug seg opp over åsen i sør,
desembersola og lot oss væta
at a ikke hadde glømt oss,
gjennom florlette skyer
på lyseblårosa vinterhimmel
sendte a strålen sine inn over Viggadal'n
i non få flyktige vintertimer.
Desembermårran var kledd
i mange frøsine grader da vinterverda
vart tel et glitrende eventyrbilde,
hvite bjørkegreiner dirre
da trea riste på blonderimet,
den tauseThuleskauen
kaste ta seg svartvinter'n
og dystre grantrer fekk att litt grønnfarge.
Dei slakke bakka oppover mot Værsen tindre
da vinterlyset kom innover Viggadalverda
og gjorde alt hvitere, blidere og snillere,
heldigvis har'a enda litt varme i seg og,
desembersola, ryggen min kjinte det
da je satt i godstolen ved glaset mot sør.