Det har hendt jeg har tenkt at en burde gå i hi,
nå da tåka luter seg nedover skog og ås og li,
og legger seg klamt over gras og halm og silkestrå
og kveler siste tistel, gåseblom og balderbrå;
for tåkehavet gjømmer sommer og varme og himmelblå,
NÅ I NOVEMBER.
Det har hendt jeg har tenkt at en burde vært en katt,
nå da vinden visler og visker i kjerr og busker og trær
og varsler om kaldere seinhøstesvær,
for en katt liker seg godt når det er frost og tåkenatt
med mus i sikte ved åkerkant og orrekratt.
Det har hendt jeg har tenkt at en burde vært ei svale,
nå da regnet pisker mot ruter og vegger
og løvet ligger brungrått ved alle bjørkelegger,
for var jeg ei svale kunne jeg svinge meg mot sør
og dale ned på ei strand ved et vann der jeg hadde vært før.
Det har hendt jeg har tenkt at snart blir det kulde og frost og is,
nå da det er stjerneklare netter med fullmåneglis
og stjernevrimmel på nordlyshimmel;
vi kan glede oss over så mangt vi som bor her vi bor,
så langt oppe mot nord med utsikt mot fjell og mot fjord,
Det har hendt jeg har tenkt at det er bra det er høst,
nå da det er blodklubbtid og fårikåltid
og varm eplekake med kremtid og lese gode bøkertid
og halmstubbturtid, og det var det jeg hadde å si,
NÅ I NOVEMBER