Trist tåke over bygda en tidlig mårra i oktober,
klam og kald, nå er det virkelig høst,
vemodet visker til oss med rolig røst,
sniker seg inn i menneskers sinn,
men tåka letter og sola bringer fargespill
med okergull og flammende rød sinober,
oktober nynner en nostalgisk melodi
om ei rik og frodig tid som snart er forbi,
men enda ser vi rognas rustrøde bær,
enda har vi timer med strålende seinhøstes vær.
Oktobernatta slenger frost over eng med silkestrå
og dekker en himmel som var blendende blå,
uendelighetens stjernevrimmel med måneglis
lyser blått over fjord og ås og glitrende is,
knoll og knopp og frø skal visne nå,
men ikke dø, bare hvile under frost og snø
i mange, lange nådeløse netter og dager,
men når varm vår og sommer kommer
skal de våkne og vokse enda en gang,
det er oktoberhøstens håpefulle trøstesang.