Gå til sidens hovedinnhold

Dikt: På vridde furuski

Han stilte opp i langrenn, men skvatt da skuddet smalt,
og krysset ski og staver, fikk oversleng og falt,
men stormet viltert etter og tok att tetens lag,
for dette var hans store løp – i livets harde slag.

Og løypa lå der kvit og fin og lendet var så lett,
så skogkledd mo gled fort forbi – i losen rask og svett.
Men han, en etterslenger, i livets harde strid
gikk snart og lydde linnværs-sus og glømte mål og tid.

Han skimtet folk langs løypa og hørte muntert gnål
om jubelbrus på stadion hvis han kom over mål!
For han gikk livets langrenn på vridde furuski,
med glippetak i motene og heller ingen glid.

Han slet seg fram blant snøtung skog og krysset myr og mo.
Men skia glapp og krefter svant - han kjente smak av blod!
Så kom den gode skumring da dagen grånet av –
Og sakte, sakte, førte han sin ski og tunge stav.

Men månens gull på snøen og rådyrs lette sprang
ga sinnet mjuke toner og kveikte ham til sang.
Han dikte seg ei vise attunder Kvitingmo,
og sang den for ei snøtung gran som taus ved løypa sto.

Langs bygdevegen hematt sto skogen mørk og krum,
og nynne go`lynt til ham – hans faste publikum.
Og over hembygds åser var kveldens stjerner hengt,
som klar og lys belønning - slik ingen hadde tenkt.

Kommentarer til denne saken