Jeg måtte ofte undres
hvorfor nettopp denne siste våren
skulle bli så vakker
der du omkranset av vårens prakt
lyttet stilt til fuglenes andakt
og på en måte ble til en av dem.
Jeg undres over sommeren.
En tid du også elsket
nå til slutt den aller siste
nørte hvert sekund med liv og håp.
Jeg undret hvor du hentet krefter fra
til den alt for syke kroppen din
med raushet drysset kjærlighet
fra vakre høydedrag i sjelen din.
Jeg undres over denne siste høsten
som brått ble vinterland,
men der du også da
fant håp om vår på ny.
Jeg undres over dette vakre lyset
som et solsekund i blikket ditt ble tent
da du på en måte gikk. Lyset som du tente
i møtet mellom tid og evighet
det var nok da du enkelt ville si oss
at du hadde funnet frem.
Når skygger av og til ble alt for mørke
visste du at for at skygger skal bli til
så finnes alltid lys et sted der bak
jeg vet du må ha funnet det.
Så takk for lyset som vi alle fikk
i dette alt for korte øyeblikk
som du med takk i lutter glede
kalte livet ditt.