Gerd Nyland: 1. mai, misunnelse og manglende klassebevissthet

1. mai

1. mai Foto:

Av
DEL

Ditt HadelandI 1947 var je 13 år gammal og jøtt tenåringsarrogant. 1. mai nekte je å vara med foreldra mine tel Brua for å gå i tog og høre på onkel ordfører som skulle hølde tale. Ett år eldre, i 1948, hadde je visst dårlig samvittighet for at je hadde vøri så sjølrådig året før og sa at je ville bli med på feiringa som var så viktig for foreldra mine.
Je gikk i toget i hoppes med dom, syster mi og mange andre, bak fana, hornmusikken og plakata. Je vifte ikke med no rødt flagg, likte meg ikke, var litt flau og, for venna mine sto og såg på. Ingen ta dom gikk i no 1. mai tog, ingen ta dom hadde far som var fabrikkarbeider, ingen ta dom hadde fått stipend for å gå på realskolen heller. Dom kom frå ”fine” familier, - sønn tel sorenskrivar`n, - datter tel presten, og mange frå dei største garda på bygda. Je syntes dom flirte litt spydig da dom såg meg i arbeidertoget.
Feiringa var på torvet med høytidelige taler og arbeidersanger.
Mor mi hadde prøvd å lære meg Internasjonalen, - je syntes melodien og rytmen i den var fin. – Tenk den synges over hele verda den i dag, sa hu. «Opp, alle jordens bundne trelle! Opp I, som sulten knuget har. Opp slaver, nå til frihet frem!» Je skjønte visst ikke alvoret i dei strofen den gongen.
Tanta mi var pianolærerinne og venna mine gikk dit og hadde pianotimer. Dom hadde instrument heme så dom kunne øve. Je ønske meg såå et piano, - je «laga» ett på en bordstubb, tegne inn svarte og hvite tangenter og «spelte» etter noter på det. No piano vart det aldri i huset vårt, ikke hadde vi råd, og ikke hadde vi plass heller.
Vi bodde i et lite hus, en og en halv etasje, ei lita kammersstue, bare ei pipe. Venna mine bodde i store våningshus, to etasjer, den eine stua etter den andre, en sal i andre etasjen radt, malerier ta forfedra på veggen, to piper, misunnelsen gnog i meg.
Mor mi prøvde å få meg tel å akseptere klasseforskjellen. - Huss på at du er ta husmannsfolk, sa a. Hu hadde vøksi opp på en fattig husmannsplass unna Værsen og skamme seg over fornedrelsen resten ta livet.
Je var den eneste i klassa som ikke skulle betale for å gå på skolen, hadde stipend og friplass. Je skamme meg, og da dei andre gikk tel kontoret med skolepenga, gjømte je meg på do, eller så jaug je og sa at je allerede hadde betalt den mårran.
En dag fekk je høre at det skulle vara danseskole på hotellet. Venna mine hadde fått lov tel å melde seg på og glede seg. - Meld deg på du og, sa dom. Je spørte a mor om je kunne få vara med på det. – Det koster pe`ing, svara hu, og du lærer nok å danse tidsnok uten at du går på no danseskole.
Etter konfirmasjon` vart je med venna mine på bondeungdomslagets fester på Berslia. Mor mi likte det ikke. – Bli med a Reidun du, sa a, gå på fest på Folkets Hus. Je var bratt i nakken, sa at je ville gå dit venna mine var.
Enda verre vart det da je ville vara med i revyen som bondeungdomslaget arrangerte. – Det blir seine kvælder, sa a mor, du får ikke tid tel å gjøra leksen dine, og så gjør dom radt narr ta `n onkel Jens og andre arbeiderpartifolk. Ikke har du sangstemme heller!
Je var ikke tel å stoppe, var med i balletten, halvnakjinn og kledd i grønt kreppapirkostyme. I ett innslag sto je på scena helt aleine og forestilte a Kari Lander frå museet. Jo da, je sang og, og forsyne meg om ikke a mor og `n far kom på en forestilling og såg og hørte. Je trur kænskje dom var litt stolte og. For dom var blide dagen etter!

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags