Gerd Nyland: Fastelavnsboller med digresjoner

Fastelavnsboller med digresjoner.

Fastelavnsboller med digresjoner. Foto:

Av
DEL

Ditt Hadeland Je tenker telbars att tel fastelavnssyndagen i 1943 og prøver å husse åssen mor mi greide å baka boller i den verste krisetida.
Hu kjøpte gjær på på kooperativen, i laus vekt. Han Knut la en stor klomp med gjær på disken, karve ta ca. en hekto og kontrollerte det på vekta.
Far min bytte bort brennevinsmerka sine og fekk att hveitemjøl. Slik foregikk det. På lurdagsæfta`n banker det på døra og to buserullklædde karer kommer inn på kjøkkenet. Dom tar ta seg ryggsekka og sætter to påsar med mjøl på bordet. Han far finner fram saksa, klypper ta non merker i rasjoneringskortet og gir dom. Kara stapper merka i lommen, sier takk og går ut att.
Skomakerbæstefar Ola ordne med smør som han hadde bytte tel seg ta gardbrukera på høgda for ferding ta skor. Han var børj han bæstefar da, kom trippenes inn på kjøkkenet mens han gjømte no bak ryggen, - syster Berit og je måtte gjette å han hadde med seg. Vi hadde gjort det før, så vi ropte i kor: SMØR! - Je har mane det fram, sa han hår gong.
Je hadde vøri hos a Anna Liaklev og kjøpt non egg, hadde fått vara med inn i hønsehuset og opplæva den gledespenningen det var å rote rundt i hælmen, få tak i et nylagt egg og kjinne varmen ta det i hænda mi.
Lurdagen før fastelavnssyndagen hjerte vi a mor med å sætta nyutsprøngi bjørkelauv i vaser, en på kjøkkenbordet og en på bordet i kosekroken i kammerset.
Ved høgsdagsleite tok syster Berit og je på oss dei oppattsydde ullteppekåpen våre, hembøndine ullbukser og beksomstøvler. - Vi brukte dei blå toppluen, tørte ikke å ha på oss dei raue, - det var jo forbudt! Vi kunne jo radt møte non nazister på vægen, også måtte vi gå forbi Tittenkafeen og der var det støtt mange tyske soldater i hoppes med kjæresta sine.
Vi tok sparken og det gikk i fin fart ner tel meieri` i Brandbu. Væl framme måtte vi stå i ei lang kø før en hvitkledd kar tok rasjoneringsmerka våre og auste to liter blåaktig mjølk opp i aluminiumspannet vårt
Oppattover gikk det tungt. Spannet egne seg ikke tel å henge på sparkstyret, - vi måtte bytte på å bæra det, og bytte på å bruke sparken. Vi brukte laaang tid oppover bakken forbi Bolafør, husmannsplassen. Vi prate om a mor vi da, - at hu hadde vøksi opp der og hadde miste mor si bare åtte år gammal. Vi kunne ikke forestille oss åssen det hadde vøri, for vi var sååå glade i mor vår!
Lensmann Østensvik kom kjørenes med bil, - hadde med seg sønn` sin, han Mogens, som vinke tel oss. Like etterpå kom det en lastebil som vi hørte lenge før vi såg`n for knottgenerator`n bråka så fælt.

A Berit og je gikk tel småbruket Rogne etter fløyte. Da a Tulla åpne og slapp oss inn, måtte vi gå inn i kammerset og hælse på a gamle Anne som satt der i en kørjstol. Vi måtte ta a i hænda, neie andektig og fortælja åssen det sto tel med `n bæstefar, søskenbarnet hennes.
A mor hadde spara litt sukker, og hu piske fløyta tel krem den Fastelavnssyndagen i 1943, - brukte en stålvisp, - det var ikke gjort i ei kuvending å få tel krem, nei!
(Dom som ikke hadde fløyte, måtte ty tel det som kaltes krisekrem. Den vart laga ta krisekrempulver, et tjukningsmiddel som kunne kjøpes på apoteket og vispes i hoppes med skumme mjølk tel en slags krem.)
A mor hadde spara litt sukker, og hu piske fløyta tel krem den Fastelavnssyndagen i 1943, - brukte en stålvisp, - det var ikke gjort i ei kuvending å få tel krem, nei!
Og bolla? Jo, dom vart såå gode, og vi fekk eta så mange vi ville!

Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags