Gerd Nyland: Tysbast, blåveis og en tur tel Rævberjet

Tysbast, blåveis og en tur tel Rævberjet

Tysbast, blåveis og en tur tel Rævberjet Foto:

Av
DEL

Ditt HadelandNår je går en tur og ser etter tysbast på våren, tenker je på tanta mi. - Kom så skar di få vara med og se på tysbast, sa hu tel oss unga når vårsola hadde fått styrke og varme i april. Vi gikk forventningsfulle på en smal sti langs den buldrende flomstore ælva litt nord for Præstkvennsbrua. Der voks det ei lita og sjelden buske som a tante Karen ville vise oss.

Tyssbast blomstrer på bar kvist så snart snøen har gått, står der med raulilla prakt før non andre vårblommer tør å vise seg. Vi fekk ikke lov tel å bryte ta kvister og ta med oss. – Bare se, men ikke røre, sa a tante og fortælte at den planta er så giftig at krøtter kan døy hvis dom får i seg bare noen få blader. Hu ville at vi skulle bøye oss ner og trekke inn i oss den sterke angen som minner om syrinduft.

Da våren kom for alvor og det var blåveistid, sa a tante at a ville ta oss med tel Rævberjet for å plukke blåveis. Vi gikk Langgutua, en bratt sti oppover frå Fagerlundskolen, a tante Karen fyst, og så vi unga på rekke og rad etter a.

På skifersteinheller langs gutua låg det gammelt, brongrått høstlauv, tjukt og glatt og pynte med gulgrønn måsa. Blåveisknopper blant skinnende mørkegrønne hjerteblad stakk opp. A tante sa at vi skulle ta et par knopper og eta dom, det ville sikre oss mot sjukdom og høggormbitt, og gi oss hell og lykke hele sommar`n. Vi åt knopper og trudde fullt og fast på spådomma hennes.

Da vi kom tel Rævberjet, fekk vi lov tel å klatre oppover sleipe bergknauser for å se etter rævehi. - Det er jo derfor det heter Rævberjet, sa a tante Karen. Vi flaug inn i tette einerkratt, titte bak kampesteiner og under grantrer, krabbe på alle fire tel dei mest bortgjømte søkka der vi var sikre på å finne et hi. Vi fant ingen, og je var litt skuffe. - Je ser ikke non RÆVHØL her je tante Karen, sa je. Det var da je hørte lattar`n som je enda husser. Den ljome og klirre, hu høldt seg på den store magen og lo og lo. Alle vi unga begynte og å skratte, og det vart ei koselig morostynd oppe i den vårvarme skaukrullen.

Tel blåveisen.

Blåveis, Hepatika Nobiles, et navn så flott,

en skulle tru den bare hørte heme på et slott,

for Nobiles betyr edel, staselig eller fin,

men blommen gleder oss alle den,

er både din og min.


Når vårsola varmer og stråler

over gammalt lauv langs gutuer og stier,

da ser vi dom, blått i blått, i skauen og i lune lier.

dom er så blå, så blå og så bitte, bitte små.


Hepatika Nobiles er ett ta naturens under

som hender hår vår i lier og i lunder.

Vi nyter synet ta blåveis vi

når vi går på gutu eller sti, og vi sørger nok litt

når det er forbi med vakker blåveistid.

Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags