Gerd Nyland: Frå Lauvliablått tel Blåmann, Blåmann, bukken min

Av
DEL

For et par dager sea gikk je en tur opp gjennom et nytt byggefelt tel Lauvlia øfst i Moen. Snakk om flott utsikt! Brandbukampen mot nord, Røykenvika godt synlig med Vestsidaåsen tvers over Randsfjorden, lenger unna blåfjella med hvite topper, Norefjell, tenker je. Toppen som kan skimtes langt bak «sju blåner» er visst Gaustatoppen.

Sølvsberjet rager i sørvest og hele Viggadalen slanger seg mot Granåsen med mange høgstfelt. Non lysere ”blåner” viser seg bakafør mot Lunner, det må jo vara Nordmarka.

Alle åsa i synsranda hadde kledd seg i flere sjatteringer ta blått den dagen, fjorden var gråblå, himmal lyseblå, og forsyne meg om ikke dei lette skyen som seilte fram og telbars over Brandbukampen og var blå, hadde fin gråblå farge.

På turen nerattover titte je østover og såg Rånåsen, blå den og, mørkeblå! Det vakre Hadelandslandsområdet ga meg en følelse ta ærbødighet over skaperverket og takknemlighet over å vara i et så storslagent landskap på en så flott høstdag.


I det vesle huset der je vaks opp var det to små rom i loftetasjen. Hønsestægan kalte mor mi den bratte trappa dit.

Det eine rommet var hass bæstefar. Der hadde han senga si og skomakerverste` sitt. Syster mi og je måtte gå over rommet hass for å komma tel vårt vesle sovarom som var blåmåle og kaltes blåkammerset.

Da je var tenåring og hadde vøri på fest, liste je meg forbi skomakerpulten med syler, lester og lær og titte bort på senga der han bæstefar låg og svav. Lukta i det rommet henger i nåsan min enda, lukta ta læret, ta vedommen og lukta ta `n bæstefar.


Blåkammerset hadde skråtak, ei stor seng og en liten divan som syster Berit og je bytte på å ligge i. Det var så vidt plass tel et lite bord tel lekselæsaing, men på vinter'n var det alt for kaldt der tel det bruket, - ofte så kaldt at tisset i potta under senga fraus tel is. Om mårran tok vi klæa våre under armen og flaug ner på kjøkkenet for å ta dom på oss. Der hadde a mor tent opp i den store svartommen, - vi sto tett inntel den mens vi fekk på oss klæ`a..


Atlanterhavet vart kalt Blåmyra før i tida. Je reiste over den myra da je var 19 år, skulle se meg om i verda, ville opplæva spenning og læva det gode liv.

Hadde tenkt å vara i Junaiten i to år og komma hematt som rik og fin amerikanerinne. Den reisa vart ikke sånn som je hadde tenkt, - je vart over there i 23 år!

Da je je bodde i USA og hadde små unger, fekk vi ei sangbok med barnesanger tel jul et år. Je leste og sang for dom om kvæld`n da det var sengetid.

- Fløy en liten blåfugl gjennom vindu, gjennom vindu. Skip skip skare, skip, skip skare, en dag i mai! Vi sang den og mange andre norske barnesanger med stor fryd.


Unga mine ville at je skulle synge Blåmann, Blåmann, bukken min hår eneste kvæld. Dom hadde hørt en god del Hadelandsdialekt så dom skjønte nok my ta Aasmund O. Vinjes nynorsk og. – Sing about Blåmann, sa dom, – sing about the boy and the bukk.

Dom vart aldri leie ta å høre om gutten som var så glad i bukken sin og så redd for at bjønn skulle dræpa den.


Blåmann, Blåmann, bukken min

tenk på vesle guten din!

Bjørnen med sin lodne fell

kan deg taka seint i kveld.


Når eg låg som blind og dauv,

grov du på meg med di klauv;

ja, du ville vekkja meg

opp til leiken din med deg.


Blåmann, Blåmann, svar meg no,

mekra med ditt kjende ljod!

Ikkje enno, Blåmann min,

må du døy frå guten din.

Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags