Skirenn og skiturer før i tida

Gerd Nyland.

Gerd Nyland. Foto:

Av

Je sitter ofte i godstol'n min og beundrer utsikta nordover. Det er godt å hvile aua mot dei vakkerhvite Værsenjorda, og je tenker telbars att tel skoleskirenna der da je gikk på Fagerlund Skole under krigen.

DEL

Innsendt

Ikke alle hadde egne skir, men dom fekk låne. På skolelåven sto utlånsski'n; lange, tunge og ufampete. Det var et svare stræv å få fønni dom fram og få tælpasse dei gamledagse lærbindingen tel diverse størrelser ta beksomstøvler. Mange hadde skobesparar ta metall under sålen og kænskje ståltåspisser, no som gjorde det vrient å få spent fast bindingen.

Vi som hadde egne skir, såg ner på dom som måtte låne. Mobbing var nok ikke oppfønni, men det var ikke fritt for at det forekom. Vi var ikke så snille mot en an støtt!

Je hadde fått ski'n mine tel jul et år da jeg var ganske lita, hadde dom i mange år, men likte dom aldri. Dom var for breie, og så hadde dom tre renner! Det syntes jo tydelig i medda, og det vart je erte for! Je ville ha skir med EI rænd, men det fekk je ikke før syster mi trengte nye. Hu arve ski'n mine, og så var det hu som vart erte for dei tre stripen i medda! Nabojinten hadde ett par skir på deling! Gjett om det forårsake my kjeiking! A Inger fortælte meg at far hennes hadde laga ski`n ta non gamle hoppskir han hadde fått tak i. Han hadde skøri ta den eine sia, forkorte dom og laga tupper ved å bløyte og bøye tel nye. Dom vant nok aldri no fystepremie med dei ski`n, nei!

Skoleskirenna var i Værsenenga like ved skolen. Det var tevling i slalom, hopp og langrenn. Hoppkonkurransen var mest spennende! Den foregikk i Liabakken og var bare for gutter. Non få ta dom hadde hoppskir, men dei fleste brukte vanlige treskir. Å langt dom kunne hoppe der? 16 tel 18 meter, meinar'n Per Haugli, en ta gutta som deltok.

Je husser best den eine gongen je hoppe der sjøl. Non ta gutta utfordre oss jinten tel å prøve hoppbakken. Venninna mi og je prate litt i hoppes, og så bestemte vi oss for å gjøra det.

Hjertet banke hardt i bringa mi mens vi tråkke oss opp tel toppen. Vi kaste i frå oss stava og sto og såg nerover. Skulle vi virkelig? Vi måtte jo det da når vi fysst hadde sagt det. Vi elte- melte om åkke som skulle kjøre fysst, og det vart a Veslepip. Hu kom seg over hoppet; lua for ta a, og det lyse håret flagre. Hu veive med arma mens ski`n dingle ustøtt i lufta. Så lande a skrævanes og fòr nerover. Hu datt ikke! Under over alle under!

Så var det min tur. Je var så redd, men je kunne jo ikke ombestemme meg nå da a Veslepip hadde vøri så dristig. Je tok mot tel meg og sætte utfor. Hadde et rart sug i magan og kjinte både fryd og skrekk da je for nerover ovarennet, svevde over hoppet og lande non meter lenger ned. Ski`n glei ut, og je var breibeint og ustø da jeg kjørte ned unnarennet. Men jeg datt heller ikke! For en bragd! Gutta applauderte, og je og a Veslepip levde i en slags seiersrus i flere dager etterpå. To jinter hadde hoppe i guttebakken!

Far min var ivrig skiløper, og han organiserte mange fine turer for meg, syster mi og søskenbarna våre. Vi tok skibussen tel Lygna, og derifrå førte vi unga ettar'n far innover Skarvåsen mot Lushaugen. Ingen maskinoppkjørte skispor fantes den gongen, men non hadde nok gått før oss og tråkke opp løyper. Non gonger strævde vi oss helt tel toppen ta Lushaugen, den høgeste åsen på Hadeland, 812 meter over havet. Det var servering i den gamle brannutsiktshytta der en kunne få kjøpt kaffe, øl og brus. Non spreke karer hadde nok kjone og dri varen opp dit på kjelke, eller børi dom dit på ryggen!

Da vi var nesten oppe, tok'n far ta seg den gamle grå ryggsækken, sætte den ved ei granbuske og ga oss peing så vi kunne gå opp tel hytta og kjøpe ei flaske Solo. Da vi kom tel bars att hadde han laga ei granbarboso tel oss. Vi satt jamsides og hadde ei kosestynd mens han far drakk kaffe frå termosen, og vi åt brødskiven a mor hadde laga den mårran. Han far likte å fortælja om'n Greven ta Lushaugen, han Nils Lundberg, som hadde vøri brannoppsynsmann der for mange år sea, og som non jægar hadde sett gjenferdet ta en mørk høstkvæld!

Om æftan ok vi nerattover dei bratte bakka tel myra, gikk videre over Finskjeggholen, Løvlisætra og Badstua tel Emse øfst i Moen. Der stoppe'n far støtt og sa at vi måttte se på utsikta og vara glade for at vi bodde i ei så vakker bygd. Siste etappe var artig, bare neroverbakker på gutuer og jorder tel Mjønvald.

Mor mi var aldri med på tura våre. Hu var heme og laga mæddan, og vi skiløpera, skrubbsultne som vi var, slukte i oss maten, hadde radt dessert og, på hælja! 

Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags