Da lærer Anita trodde hun hadde hørt bjørn, tok 7. klasse på Grymyr skole kontakt med SNO

Av
DEL

InnsendtI høst var læreren vår, Anita Andvik, ute på tur oppå Blokhus, ved skiløypa, da hun hørte et kraftig dyrebrøl rett bak seg. Dyret brølte to ganger, og læreren vår ble redd og la på sprang. Hun tenkte med det samme at det måtte ha vært en bjørn, for det hørtes sånn ut.

I naturfagtimen noen dager senere, fortalte hun om opplevelsen til oss elever i 7. klasse og at denne opplevelsen kunne være et godt utgangspunkt for et prosjekt å jobbe med. Navnet på prosjektet måtte selvfølgelig bli «Brølet».

Først lette vi på internett for å finne lydfiler med forskjellige dyrebrøl, og endte med flere alternativ dyr som vår lærer kan ha hørt. Ett av dem var bjørn, men også villsvin og muligens hjort. En spøkefugl mente det kunne ha vært et illsint ekorn! Men det var vanskelig å finne ut.

Så måtte vi prøve å finne ut hvilke rovdyr som faktisk kan ha vært i dette området. Vi endte med å ta kontakt med rovviltkontakten på Hadeland, Ole Knut Steinset. Emil og Even fikk i oppdrag å ringe og stille ham noen spørsmål.

Ole Knut ville gjerne hjelpe oss og sa det kunne være en ørliten sjans for bjørn eller villsvin, men lite sannsynlig.

Gutta spurte hvilke tegn man skal se etter på stedet, for å kunne bestemme sikkert hvilket dyr som kan ha vært der. Ole Knut sa at det egentlig er lett å finne det ut, hvis det er avføring. Da sender de inn prøver av denne til analyse. Ellers kan det være rester av pels eller gode avtrykk av poter i bakken. Så fortalte han også at det bare er binner med unger som brøler i møte med folk, og at bjørner nesten aldri angriper. Det er kun to kjente bjørneangrep på Hadeland. Det ene skjedde oppå Åstjern. Det var spennende.

Siden læreren vår er godt kjent i området rundt Blokhus, bestemte vi oss for at vi måtte ut til «åstedet» å lete etter spor og tegn. Vi fikk med oss to foreldre og dro opp dit en fin høstdag i September.

Even, Sindre, Audun og Aleksander begynte å lete etter spor og tegn i området straks etter at de hadde spist nista si.

Ole Knut hadde jo sagt at det kunne være avtrykk av poter eller avføring der, og Mathias og Even fant raskt det de mente var et avtrykk av en bjørnepote, helt tydelig. Det var også mer usikre tegn på bjørneaktivitet i form av masse oppklorte gamle stubber og råtne stokker. Vi forsto etter hvert at det ikke er lett å finne ut av slikt, hvis man ikke er ekspert på området. Vi tok derfor masse bilder, og jeg sendte dem til rovviltkontakten.

Nå hadde Ole Knut forstått at vi i 7. klasse var mer enn middels nysgjerrige på dette temaet, så han tilbød seg å komme på besøk på skolen for å holde et foredrag om rovvilt generelt, og utbredelse i vårt område. Vi takket selvfølgelig ja til det.

Han hadde veldig mye kunnskap som vi mener burde være tilgjengelig for alle, for det er en kjent sak at det er delte meninger om rovdyr; er de skadedyr eller er det bra at de er der?

Ole Knut fortalte om hvordan de observerer hi, for både ulv, bjørn, gaupe og jerv, og hvordan de merker, eller tar ut dyr og avliver disse for å holde bestanden innenfor kvoter for det geografiske området de befinner seg i.

Vi fikk vite at Hadeland ligger et godt stykke utenfor området hvor det er bjørn og ulv. Det er regulerte områder hvor disse dyrene kan være i, men det er jo ikke så greit for dyra å vite hvor de kan få være? I Sverige er det over 3000 bjørner, og det er fordi det ikke er lov til å ha sauer på utmark der, og at de vil ha bjørn for å jakte på. I Norge er det under 500 bjørner, og sjansen for at en av dem kan være her på Hadeland er liten, men ikke umulig.

Ulv er det også lite av, men Ole Knut fortalte om ulver som streifer over enormt store områder, spesielt unge hanner. Vi vet jo at det streifer enkeltindivider av ulv her på Hadeland, og vi har hatt heftige diskusjoner om ulvens herjinger i saueflokker. Ingeborg syntes det var fælt å høre om hvordan ulven går fram når han tar en saueflokk. Men det er også forståelig, hvis man tenker at en ulv gjør det som en ulv må gjøre; den følger bare sine instinkter og kan ikke tenke konsekvenser. Er det rettferdig å forvente at det er ulven som skal ta ansvar for sine handlinger og instinkter?

Ole Knut fortalte om hvordan de merker ulv, og at den aldri opptrer aggressivt når de går inn i hi for å merke avkom. Ulven er ikke farlig for mennesker, sier Ole Knut. Men den tar hunder som de kanskje oppfatter som enten bytte eller rivaler. Et litt merkelig fakta om ulv er at de holder seg unna gjerder, og at dette medfører at de kan bli observert løpende langs en bilvei der det går gjerder langsmed veien. De leter etter en åpning.

Bjørnen har også begrensede områder de kan være i, og Ole Knut kan verken bekrefte eller avkrefte at læreren vår hørte en bjørn denne augustdagen oppå Blokhus. Det er observert villsvin ikke så langt unna dette geografiske området også, men det er ikke sannsynlig der oppe. Likevel er det både spennende og interessant å tenke at det faktisk er en mulighet for at det kan ha vært en binne med unger. I tilfelle er dette en binne rovviltnemnda ikke har helt oversikt over. Rovdyra i Norge blir jo konstant overvåket, tellet og merket, så de har ikke fritt spillerom akkurat. Kanskje er det ei binne som har klart å lure seg unna ubemerket? Det er kanskje litt trist, med tanke på at det er ville dyr vi snakker om, og at de faktisk ikke får lov til å bevege seg fritt i naturen vår.

Ole Knut fortalte at han egentlig var på et annet oppdrag den dagen han var hos oss. Han hadde samme dag fått melding om disse gaupeungene som avisa har skrevet om. På det tidspunktet visste ikke Ole Knut om disse ungene skulle få leve. Vi i 7. klasse syntes også det var trist, hvis de ikke skulle få vokse opp. Men det er viktig at de ikke har hatt kontakt med oss mennesker, og blir vant til å bevege seg nærme boligområder, for da blir det konflikter. Gaupene kan da bli et problem for oss. Heldigvis ble det gitt tillatelse til å flytte ungene og gi dem mat, på riktig måte, slik at de forblir ville. Best for dem og best for oss.

LES OGSÅ: Gaupeungene får leve

Til slutt i sitt foredrag, viste Ole Knut fram hodeskaller og skinn av bjørn, ulv, jerv og gaupe, og Audun kommenterte at skallene til bjørn og ulv er nesten identiske, bare at bjørnen sin er bredere og større. Gaupe og jerv er også svært like, kommenterte Marie. De er også forbausende like i størrelse, selv om gaupa jo er mye større i kroppen. Gaupeskinnet var ekstremt mykt og godt å ta på, og bjørnekloa som Aleksander fikk holde var diger.

Dette har vært en utrolig interessant reise, og har ført ikke bare til økt kunnskap om rovdyra våre, men også økt forståelse for verdien av dem i vår natur. Det er derfor vi vil dele noe av denne opplevelsen med avisleserne. Det er flotte dyr der ute, og det er lett å misforstå dem med for lite kunnskap.

LES OGSÅ:

Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags