Fra kuleramme til Ipad

Bilde av Kjell Haga fra aid

Bilde av Kjell Haga fra aid

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

InnsendtFra bud til pensjonist. En livshistorie i arbeidslivet.

Som 17 åring begynte jeg som bud og lærling i NSB ved Stasjonsmesterens kontor på gamle Østbanestasjonen i Oslo.

Jeg kom rett fra realskolen og hadde kun et par ukers ferie før jeg ble antatt som bud og begynte å pendle mellom Roa og Oslo. Det var en stor overgang å måtte forholde seg til en arbeidstid og jeg skjønte nok ikke helt konsekvensen til å begynne med om jeg «snek» meg av gårde et kvarters tid før arbeidsdagen egentlig var omme for å rekke et tidligere tog hjem. Da ble jeg innkalt til sjefen og fortalt at dersom det skjedde igjen ville jeg få «sparken».

Jeg ble derfor den lovlydige og «snille» gutten som lot sjefene bestemme over livet mitt.

Min jobb til å begynne med var å gå med telegrammer til togene og gjøre forefallende arbeid til «glede» for dem som hadde større ansiennitet enn meg.

Det hendte også at jeg fikk lov å vikariere i opplysningen. Selv om jeg ikke hadde så mye erfaring i «Rutebok for Norge» lærte jeg raskt og fikk også bruk for mine kunnskaper i engelsk fra realskolen. Turister var stadig innom opplysningen og skulle ha informasjon om alt fra tog og busstider til muligheter for sightseeing og hotell.

Jeg fikk også lov å snakke i høyttaleranlegget ...

Da jeg fylte 18 år var min «budjæveltilværelse» over og jeg ble forfremmet til Ekstra stasjonsbetjentaspirant. Lønna gikk opp fra 450 til 750 kr pr. måned og jeg følte meg rik. Nå skulle jeg endelig begynne å «Levva livet».

Musikk hadde for meg alltid vært min store hobby, men jeg måtte nøye meg med en gammel radio hjemme. Min store drøm var å kunne kjøpe meg egen platespiller og selvsagt de siste storslagerne på 45 plater. De kostet 7 kr og slukte nesten halve dagslønna. Platespilleren kjøpte jeg hos Imerslund rett borte i gata. Den fikk jeg på avbetaling. Ved hver lønning gikk turen bort dit for å betale avdrag og samtidig ble det gjerne til at jeg kjøpte en plate eller to.

Platene ble spilt om og om igjen, men fortsatt 57 år senere har jeg mange av disse platene.

Som aspirant fikk jeg andre arbeidsoppgaver. Jeg ble plassert på Reisegods hvor jeg tok imot kofferter, ski og annet gods som de reisende skulle ha med seg og som de ikke fikk plass til i kupeen. Nå er det ingen som sender reisegods eller handelskofferter lenger....

Våren 1962 ble jeg innkalt til sjefen min. Mine oppgaver på Oslo Ø var over og jeg skulle utplasseres i distriktet. Jeg tilhørte Oslo distrikt og kunne utplasseres hvor som helst i det store distriktet som strakte seg fra Oslo til Kornsjø, samt østre linje Østfoldbanen, Valdresbanen fra Eina til Fagernes, Skreialinjen fra Reinsvoll til Skreia,   Gjøvikbanen, Hovedbanen fra Oslo Ø til Eidsvoll, Kongsvingerbanen fra Lillestrøm til Magnor, Solørbanen mellom Elverum og Kongsvinger eller Hønefosslinjen mellom Roa og Hønefoss hvor Hval var siste stasjon i Oslo distrikt.

Jeg var spent på hvor mitt neste stopp skulle bli og ble ikke mindre overrasket da jeg fikk beskjed om at jeg skulle få min neste opplæring ved Jevnaker stasjon mellom Roa og Hønefoss.

Tidlig en mandag morgen tok jeg Kesjiblakken fra Roa (hvor jeg fortsatt bodde) til Jevnaker hvor jeg ble hilst velkommen av stasjonsmester Opphus og mine nye kolleger. Det virket som en trivelig arbeidsplass, men Stasjonsmesteren var av den gamle skolen og hadde all makt. Det var ingen som turte å si mot han. Den gangen var stasjonen senteret i bygda og mange møtte opp når det kom og gikk tog. Det var kiosk på stasjonen. Ikke langt unna holdt Hadeland Glassverk til. Dit hadde vi mye gods og vognlasttrafikk. Vi var også så heldige at vi fikk lov å benytte kantina til de ansatte i våre spisepauser. Det var et kjært avbrekk i arbeidsdagen. Jeg ble derfor godt kjent i området og det var heller ikke langt bort til Nesbakken som var " byen " på Jevnaker. På andre siden av Randsfjorden kunne vi følge med i arbeidet på den andre jernbanestasjonen i Jevnaker. Det var Randsfjord stasjon som var endestasjonen på Randsfjordbanen og som gikk fra Drammen via Hønefoss til Randsfjord. Den tilhørte Drammen distrikt og vi på Jevnaker stasjon hadde ikke noen direkte kontakt med dem som jobbet der.

Etter et snaut år på Jevnaker kom Stasjonsmester Opphus bort til meg på pakkhuset og spurte meg om jeg visste hvor Namnå var. Jeg hadde vel en viss formening, men lurte på hvorfor han spurte.

Nå er din tid her på Jevnaker over, sa han. Neste mandag skal du møte på Namnå. Der skal du fullføre din telegrafistaspirantopplæring der før du skal begynne på Jernbaneskolen.

Det ble en lang togtur via Oslo og Kongsvinger før jeg tok fatt på siste etappen med damplok og gamle vogner de tre milene opp til Namnå. Der følte jeg meg skikkelig på landet. Det var som å bli ført 30 år tilbake i tid. Fra elektrifisert jernbane med enkelt sikringsanlegg på Jevnaker var det merkelig å komme til en stasjon hvor man måtte vise innkjørsignal med grønt eller rødt flagg ved ytterste sporveksel.

Min nye stasjonsmester het Lunde og var en godslig liten kar godt opp i årene.

Jeg fikk hybel rett bortenfor stasjonen og installerte meg med det lille jeg hadde med meg. Heldigvis hadde jeg sykkel, platespiller og reiseradio slik at jeg hadde noe å fordrive fritiden med. Rett bortenfor hybelen var det et lite bakeri hvor de hadde gode kaker. Det ble derfor litt vel mye trøstespising som ikke var så bra for vekta, men siden jeg syklet en del holdt jeg den brukbart nede. Etter hvert oppdaget jeg at det bodde mange hyggelige mennesker på Namnå og jeg ble invitert på flere turer i området.

Nærmeste større sted var Kirkenær i sør og Flisa litt lenger nord. Dette var store sentra hvor det var mulighet for å få kjøpt seg en middag. Hver lørdag gikk turen hjem til Roa med retur til Namnå søndag kveld.

Etter ca. et halvt år avla jeg jeg «deleksamen» med bestått og ble overflyttet til et større sted på Kongsvingerbanen. Årnes var for meg ukjent mark, men det ble en vinter der før jeg fikk sjansen til å søke meg tilbake til Hadeland. Jeg benyttet sjansen da min far trengte hjelp på garden hjemme. Det ble akseptert av de " høye herrer " i Oslo og jeg fikk jobbe som ekstra telegrafistaspirant på Roa stasjon under stasjonsmester Engelstad som var likestilt i bygda med sokneprest og lensmann. Roa var en virkelig stor stasjon på den tiden med avgrening mot Gjøvik / Fagernes og Bergen (Hønefoss).

Alle tog til Bergen gikk over Roa på den tiden og lokaltrafikken var stor både nord, sør og vest. Dessuten var det stor godstrafikk. På formiddagen var det et yrende liv med masse skiftetrafikk. Nå i 2018 er det kun en mann på stasjonen...

Det var elektronisk stillverk. Noe som forenklet skiftetrafikken. Alle sporveksler kunne stilles sentralt og det var telefonisk kontakt med skiftekonduktørene ute på tomta. Dessuten var det kiosk og restaurant på stasjonen.

Det hendte jeg fikk anledning til å prøve meg på stillverket, men egentlig måtte jeg ha avlagt stillverksprøve, noe jeg ikke fikk før flere år senere på Grua stasjon.

Billettsalg og spesielt ukekort og månedsbilletter var en stor del av jobben. Samt at jeg fikk ta del i månedsregnskapet. Data var ennå ikke noe særlig i bruk, men vi hadde fått et hullkortsystem. Det betød at vi måtte streke blankobilletter som igjen ble hullkortbehandlet i en kjempestor datamaskin i Oslo. Den fikk jeg se en gang og den var stor som et lokomotiv.

Høsten 1964 ble jeg tatt opp som elev ved Jernbaneskolen på Blindern i Oslo.

Et halvt år med undervisning i alle fag som ble fullført i mars 1965 med eksamen og bevis på at jeg nå var ansatt ved NSB som telegrafist.

Mitt første stasjoneringssted som nyutdannet telegrafist ble Moss. Her fikk jeg interessante oppgaver innen togekspedering, sikkerhetstjeneste, billettsalg og regnskap.

Endelig var aspiranttiden over og jeg kunne begynne å planlegge livet videre, men først var det militærtjenesten som sto for tur. Den skal jeg ikke plage dere med. Jeg kom inn på rekruttskolen på Gardermoen i oktober 1965 og senere i tjeneste ved Nike – batteriet på Nes på Romerike og ble dimittert januar 1967. Siden jeg var ansatt i NSB var Luftforsvaret den grenen jeg tjenestegjorde i.

Etter avsluttet militærtjeneste fikk jeg anledning til å søke stasjoneringssted som telegrafist i henhold til ledige stillinger som var utlyst. Listen var ikke akkurat lang og jeg kunne risikere å havne på steder som ikke var særlige attraktive, men det viktigste var at jeg hadde en jobb. Jeg var heldig og kom over en ledig stilling ved Hval stasjon som ligger kloss inn til Hønefoss. Der fikk jeg meg etter hvert leilighet og ble der i fem år inntil jeg bestemte meg for å avslutte min karriere i NSB som jeg kjente og gå over i reiselivet.

NSB Reisebyrå ble min buffersone. Det var som å begynne helt på nytt. Hadde egentlig ingen ting å gjøre med min tidligere jobb bortsett fra at det var staten ved NSB som eide byrået. Vi fikk med oss en del rettigheter som vi hadde i den tidligere jobben, og disse rettighetene beholdt jeg helt til vi ble solgt ut og oppkjøpt av en privat reisebyråkjede i 2000.

Jeg avsluttet min yrkeskarriere i reiselivet i 2007 og har hatt en usedvanlig fin pensjonisttilværelse til dags dato. Mange reiser i inn- og utland sammen med min kjære kone er det blitt og flere håper vi det skal bli.

Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags