Undringstimer om selvet

Av
DEL

InnsendtÅrets første undringstimer gikk av stabelen ved Lunner bibliotek 23. januar. Tema for kvelden var «Hvem er jeg?» og vi skulle undre oss over selvet.

Det var nok flere enn undertegnede som lurte på hvordan dette skulle gå. Hvordan skulle vi i det hele tatt gripe an dette temaet?

Dette spørsmålet «Hvem er jeg?» som nok mange lurer på innimellom i løpet av livet sitt. Et spørsmål som kanskje ser lite og lett ut, helt til du skal svare på det.

– For hva skal vi egentlig svare?

Er jeg det jeg til enhver tid holder på med, eller kanskje en av de mange rollene jeg har i livet mitt? Er jeg barnet til noen, eller noens ektefelle, eller kanskje det jeg jobber som? Er det kjønn som definerer meg, eller legning? Eller kanskje hvor jeg kommer fra?

Om ikke annet er det ofte sånn vi definerer andre. Selv kjenner vi vel at vi er mer enn dette?

Kanskje er vi summen av alle rollene våre og summen av det vi har erfart? Skjønt de fleste ville nok kjent på at også det ble for knapt, at det ikke ville være nok til å beskrive hvem jeg er.

Vi kunne selvsagt benyttet anledningen til å snakke om rollene og erfaringene våre, og latt det være med det. Skjønt vi driver ikke undring for ingenting. Så vi dykket videre ned i materien.

Vi snakket om at det er en grunn til at spørsmål om selvet er så vanskelig å gripe. At det handler om at det faktisk er flytende. At det slett ikke er fast og begripelig, men snarere i konstant endring og baserer seg på flere ulike prosesser og strukturer i hjernen og nervesystemet vårt. Slik framstiller i alle fall Rick Hanson og Richard Mendius selvet i boka «Buddha's Brain».

Dessuten erkjente vi at selvet ser ut til å bli til i møte med omverden, med et du.

Videre snakket vi om at vi som personer tidvis fungerer utmerket også uten et selv som styrer. Tenk for eksempel på alle funksjonene i kroppen vår som vi slett ikke trenger å tenke på eller styre for at de skal gjøre jobben sin.

Faktisk var vi innom muligheten for at det er vår identifikasjon med et selv som ofte får oss til å lide.

I den forbindelse gjorde vi et lite eksperiment. Hver enkelt skulle tenke på en vond følelse de kjente til. De skulle frambringe denne følelsen og si «jeg er ...» for eksempel irritert, hvis det var følelsen. Deretter skulle de kjenne på følelsen og i stedet konstatere at «det er ...» og den aktuelle følelsen. For så å kjenne om det gjorde noen forskjell. Noen merket at det faktisk gjorde en forskjell. Følelsen er der, men den mister på sett og vis grepet om oss når vi lar være å identifisere oss med den. Irritasjon er da vondt nok om vi ikke i tillegg skal legge lidelse til byrden ved å identifisere oss med den.

Vi avsluttet årets første undringstimer med en definisjon av et selv som «viljen til liv». Inspirert av Freya Matthews, i boka Ecological self.

Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags