På Kalvsjø foregikk det meste faktisk rett i synet på folk. Uansett har bergverk mer enn 600 års historie på Hadeland. Men faktum er at det uansett er skrevet alt for lite om kalkindustrien. I dag skal jeg aller først guide dere en tur på Kalvsjø. Før jeg kommer inn på noen av de fakta som gjorde at Grua kalkovner totalt havnet i skyggen for eventyret som fant sted på Kalvsjø.

«Kalvsjøportalen»

En dag du har litt tid tar du Randsfjordlinna opp fra Lunner rådhus. Kjør kurvene oppover, sakte; ta deg tid til å beundre utsynet Viggadalen gir med den markante Husebykampen og Gran sentrum nedenfor, likeledes Lunnerhøgda, Buhammeren og Tingelstadhøgda bakom. Snart passerer du «portalen» til Kalvsjø og befinner deg i Kalvsjøhagabrøttet.

Rune Arenfeldt Berg

Norsk forfatter, bosatt i Lunner.

Født 7. juli 1955.

Har skrevet fire artikler om «Da Lunner gikk i kælken». Det er ei historie som nærmest er «glemt».

Har blant annet skrevet «Bergverk på Hadeland, en glemt historie om mennsker og malm», utgitt i 2013

Dette er siste del  i serien «Da Lunner gikk i kælken»

 

Du skjønner umiddelbart at du har kommet til et spesielt sted. «Portalen» som ble skapt da Bergensbanen endelig skulle ta fatt på et slakere parti etter stigningene fra Roa (som «Kesjiblakken» pustet alvorlig for å forsere), er kalksteinsarbeid av ypperste kvalitet. Et minne om «rallarne» Svein Bjørklund og Ludvig Rikardsen (begge med en masse etterkommere i bygda). Kalkberget som ingeniør Bernhoft akkederte med om i Kalvsjøhagen i 1907. Kontrakten er interessant; den forteller om et eldre steinbrudd. Det var her Iver Olerud satset stort. Han bygde ikke mindre enn to ovner, og ta deg gjerne en tur i den øvre delen. Der får du i høyeste grad syn for bruddets størrelse, og du er så nær du kan komme et amfi, mangler bare scenen.

 

Velkommen skal du være! Du befinner deg i kalkland; eller på Kalvsjøplatået som jeg kaller det, ca 350 moh. Du skal forsere enda noen høydemetere fra Kalvsjøhagabrøttet, men nå er det absolutt behov for fantasi og innlevelsesevne.

Kalvsjøplatået i sentrum

Rett ovenfor brøttet fantes en gang «Folkets Hus» på Lundborg (et steinkast fra «brøttet), og selveste Kalvsjø stasjon. To fullstendig utraderte størrelser i dag. Når du vandrer forbi Svein Ove’s virksomhet og innkjøringa til «Kveldsol» (gamlehjemmet), går du forbi nok et kalkberg som har hatt uttak i eldre tid, godt skjult av Svein Ove. Det var flere steinbrudd som ble gjenåpnet da Bergensbanen ble bygd, med virksomhet av eldre dato. Ringer det i en klokke?

For orienteringens skyld: Kalvsjøplatået er øst/vest vendt og befinner seg midt i mellom to åssider. Den ene åssiden i syd begynner med Oppen. Der står våningshuset i bergverkets tegn; det er nemlig selveste administrasjonsbygningen til Bernt Ankers blyverk (flyttet fra Myllselva ca. 1827). Deretter følger Svenbalrud og Lindstad, sentrale steder i kalkindustrien. Motsatte åssiden (mot nord) er Skøienåsen med Hulderberget (som er Spigerverkets kalksted). Men står du oppe ved Svenbalrud og ser mot nord får du et riktig perspektiv på sakene. Da ser du nemlig Lunner kirke (foruten hele Viggadalen), du ser klokka som kimte en time i strekk frigjøringsdagen 1945.

 

Det er ikke tilfeldig at bygda har fått navnet Lunner, ja om du kjenner til middelalderhistorie, steinkirker og Lunner-ætta. Men vi sparer denne historia til en annen gang, nå handler det om

«Kesji City»

Kalvsjøtjernet blir på folkemunne «Kesji». Tjernet er ca. 1,5 km langt og veien slynger seg pent (som man kan si) langs det. På 50-tallet spurte avisen «Hadeland» om kanskje veien langs Kesji var «trafikkens rettersted», men dem om det. Riktignok gikk det billass på billass med kalk på denne veien, fram og tilbake til Kalvsjø stasjon, tilbake med koks, fram enten til stasjonen eller enda videre til Oslo eller andre steder på østlandet. Men det gikk også mye annet folk langs veien, vi kan forestille alt fra en guttunge med ærend for kalkgutta, av og til en kalkarbeider med trillebår som Anton Vestengen. Eller en frue kanskje på vei til klesforretningen på Skålerud plass, eller en av landhandleriene – hele tre stykker! Ganske sikkert unger fra og til Fagertun skole. Bønder med hest og kjerre før traktoren kom på 1950-tall. Her kunne du se Gunnar Engedal, eller til og med høre ham synge, aller helst på radioen, ikke bare en helt på Kesji, men i hele Norge!

En dag var Anton Vestengen innom Fjell landhandleri. «Så du er ute og kjører Anton!» sa herr Lien og siktet til trillebåren. Anton var kalktrekker. «Da det siste trekket ble tatt ut om kvelden var den varm og kunne ha glør i seg. Kalken ble tippet ut av ovnen og over i kalkhuset. Avfallet måtte også ut. Det ble trillet på yttersiden av ovnen. Selvsagt med håndkraft. Trillbåra ble et meget viktig arbeidsredskap,» forklarte kalktrekkeren på Svenbalrud i sin tid. Men som vi forstår var trillebåra dugandes til mye annet. Som et ærend på landhandleriet. Men Anton likte ikke tonen, så da han noen dager seinere kom forbi Lien med motorstopp langs Kesjitjennet (i gang med motorsveiva), kvitterte han: «Så du er ute og kjører Arne».

Nabokalkverkene i enden av tjennet

Ved enden av tjernet går det to veier i retning nord, søndre Skøienveg og Askelsrudvegen, begge går i dag i kulverter under E 16. Steinbruddene til Engen og Hallum løper mange hundre meter langs E 16 på hver side av vegen, mens den for Hallums del forsvinner inn i skogen. Der Askelsrudvegen har en kulvert under jernbanelinja får vi prøver på den fossilrike kalksteinen vi finner i dette strøket. En bedre kalk for brenning enn på Grua!

Borchgrevink solgte Grua kalkverk i 1912. Samme året geologen Olaf Holtedahl serverte svært interessant opplysninger i boka «Kalkstensforekomster i Kristianiafeltet». Goldschmidt og Holtedahl fant nemlig «gastropod-formasjonen» som senere har fått navnet «Kalvsjøformasjonen». Det skulle imidlertid ta 20 år med nedslående resultater for kalkindustrien før det fantes en åpning for Kalvsjø, men da den kom, kom den voldsomt.

 

Spekulantene Thomas Grundt med satsningen på Svenbalrud eller «Lunner Kalkindustri», samt Petter Haug med bygningsartikkelfirmaet «Peder Bærrum AS» og satsning på Hallum og «Hadeland Kalkverk», satte i gang omtrent samtidig. Men som jeg har fremhevet; Lunners egne mann Iver Olerud lærte seg kalkindustrien på Svenbalrud, og i 1937 skrev han en kontrakt med Ole Engen. Sønnen til Paul som i sin tid hadde forhandlet med ingeniør Bernhoft om kalkstein til Bergensbanen i 1907. Kalkindustrien ble muliggjort gjennom Kalvsjø stasjon, men snart også industriens egen bilpark. Over halvparten gikk til bygningsvirksomheten i Oslo, en del til gjødsel for østlandets bønder, en del til industrier som Spigerverket og Norsk Hydro … Du bør så absolutt ta deg en tur; om du er interessert i geologi eller historie, og selv om alt befinner seg i villnis der naturen tar over, inntil videre: Fortsettelse følger!

Vil du lese mer? Her er del 1:

Les også

Den glemte historien om kalkens betydning for Lunner