Og bakom synger bøkene: Wenche (67) slutter etter 40 år som bibliotekar

Mange bibliotekbrukere har møtt Wenche Høy. Nå går bibliotekaren over i pensjonistenes rekker.

Mange bibliotekbrukere har møtt Wenche Høy. Nå går bibliotekaren over i pensjonistenes rekker. Foto:

Av

– Frøken Detektiv var alltid utlånt trodde jeg, men turte ikke spørre bibliotekaren. Wenche Høy (67) ler og forteller om møtet med biblioteket som barn.

DEL

Ditt HadelandHun fant ikke detektivfortellingene på hylla. En bibliotekar fortalte omsider den lille jenta at de ikke hadde bøkene, de ble ikke regnet som gode nok. Kvalitetskontroll av barnelitteratur er det slutt med for lenge siden, men opplevelsen har preget Wenches holdning til både lånere og litteratur.

En 40 år lang karriere som bibliotekar avsluttes nå i mai. Wenche Høy har jobbet i Gran kommune som bibliotekar halve yrkeslivet. Mange kjenner henne fra tida før biblioteket i Gran ble samlokalisert med Hadeland videregående skole. Da var biblioteket i ulike lokaler i Gran sentrum samt i Brandbu. De siste årene har hun jobbet mye i Brandbu.

– Makan til service!

En fast låner i Brandbu setter ord på det mange forbinder med Wenche da han er innom med en avskjedsblomst.

Vennlig, forekommende og med en egen evne til å se folk og ta seg tid til en prat, til å lytte og til å skaffe det lånerne vil ha. Wenche repliserer at det hviler en gjensidighet i forholdet til brukerne. Også hun ser det verdifulle i den gode samtalen og å få del i historiene som andre mennesker har på hjertet.

Fra Oslo til Hadeland

Wenche Høy har vokst opp på Oslos vestkant med en pappa som leste for barna og skapte leseglede. Moren bidro til politisk oppvåkning. Som ung voksen slo hun seg ned på Torshov sammen med kjæresten Bjørn S. Jacobsen.

At det var bibliotekar hun skulle bli, var en av livets tilfeldigheter. På Blindern greide hun ikke helt å identifisere seg med forventningene som foreleserne i engelsk mellomfag la for dagen.

– De sa hele tiden: Når dere kommer ut i skolen ... Jeg tenkte at jeg skal vel ikke ut i skolen, sier Høy.

En dag på lesesalen merket hun seg bibliotekaren, og det slo henne at kanskje dette er et yrke for meg. Den første jobben etter tre år på bibliotekarutdanninga fikk hun i Lunner. I løpet av et svangerskapsvikariat på tre måneder (så lang var fødselspermisjonen i 1977) under legendariske Astri Kragh, fikk den ferske bibliotekaren verdifull innsikt i bibliotekets oppgaver. Etter vikariatet bar det tilbake til bibliotekarbeid på Hosle barneskole og Voksengymnaset på Sinsen.

– Bjørn ville gjerne flytte ut av byen. Jeg var skeptisk da det dukket opp en eiendom for salg i Søndre Oppdalen. Hva skulle jeg gjøre der?

Vi skriver 1984. Men så kom en ny jobbmulighet opp på kombinasjonsbiblioteket på Harestua.

– Jeg arbeidet mest der, men også noe på Roa. Samarbeidet med skolen var godt både faglig og sosialt. Jeg ble veldig glad i mange av lånerne, flere er i dag voksne og kommer til biblioteket i Gran med sine små.

– Hvorfor søkte du deg til Gran?

– Digitaliseringen av biblioteket var i gang der. Det var noe jeg ville være med på. Kortkataloger og bestillinger av bøker fra andre bibliotek per post eller faks var passé. Lånerne forventet noe annet. Jeg hadde to uker opplæring med Inger Johanne Dæhlen på biblioteket i Brandbu. Jeg hadde aldri brukt en datamaskin, men det gikk bra.

Mat for sjelen

I Gran har biblioteket-tilbudet «Boken kommer» vært et av Wenche Høys hjertebarn. I begynnelsen var det hun som plukket og kjørte ut bøker til lånere som av ulike grunner ikke kom seg til biblioteket. I dag skjer dette i samarbeid med Gran frivilligsentral.

– En låner sa en gang jeg kom at dette var det beste Gran kommune hadde gjort for vedkommende. Mat for sjelen kalte låneren det. Sånt gjør inntrykk!

Fascinasjonen for å løse «mysterier». Søke og finne kilder – spore opp noe som låneren kunne ha nytte av eller hygge seg med har også vært en drivkraft. Nancy Drew-genet kan lett pares med bibliotekarens.

– Dette har også preget egen lesing. Jeg har tenkt mye på hvem som kunne ha glede og nytte av det som jeg leser. Da blir leseopplevelsen preget- en liten yrkesskade kan vi vel kalle det, sier hun med et smil.

En kan ikke lage avskjedsintervju med en bibliotekar uten å spørre om litterære opplevelser.

– Jeg hygget meg med krimlitteratur i mange år, men etter 22. juli sa det stopp. Skal jeg se tilbake på lesehistorikken min så vil jeg si at jeg alltid har vært opptatt av romaner med sterke kvinneportrett. Eksempler kan være Amalie Skrams kvinner eller Mustafa Cans fortelling om moren. Men vi leser ulikt alt etter hvilke livsfaser vi er i. Tor Åge Bringsværds «Mens jeg har dere her» er fornøyelig fortelling om alderdom, avslutter Wenche Høy.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags