Stjernesmellen på Sveavannet – en annerledes julefortelling

Dag Berge, pensjonist fra Grua

Dag Berge, pensjonist fra Grua Foto:

Av
DEL

InnsendtOnsdag 28. november var jeg og gikk på skøyter på Sveavannet.

Da det kommer tidlig snø på Grua, er det veldig kort skøytesesong på vannene. Jeg er glad i å gå på skøyter, og hadde derfor fulgt med isleggingen på vannene nøye denne høsten. De to små tjernene rett ovenfor huset vårt, Muttatjern og Nedre Småtjern, var allerede islagte, men her hadde det kommet snø like etter islegging, før isen var sikker. Det hadde selvfølgelig vært et par dager med mildvær, så denne snøen satt klistret til isen som et tynt skarelag oppå. Isen var derfor helt ubrukelig til å gå på skøyter på.

Det litt større og dypere Sveavannet hadde derimot frosset rett etter snøfallet, så her var det blank stålis. Etter å ha sjekket istykkelsen dagen i forvegen, og funnet ut at den akkurat bar, tenkte jeg at i morgen ville den være sikker i og med at det var ti kuldegrader, og skulle bli enda kaldere til natten.

Dagen etter på formiddagen, tok jeg mine gamle hockey skøyter i ryggsekken og ispigger i lomma og la i veg opp til Svea. Jeg tok på meg skøytene på badeflåten som lå fastfrosset i isen utenfor badestranden. Jeg festet ispiggene med snorene rundt håndleddene og puttet de innunder jakkeermet slik at de raskt kunne være klare i tilfelle jeg gikk gjennom den tynne isen. Jeg så imidlertid raskt at det hadde vært skøyteløpere der dagen før, som hadde satt sine karakteristiske skøytespor på isen. Isen var med andre ord sikker. Jeg gikk først en del på kryss og tvers rundt ved badeplassen for å finne igjen teknikken fra i fjor.

Så la jeg hendene på ryggen i gammel Kupper'n-stil, og gikk rundt vannet tre ganger. Jeg satte meg ganske sliten på badeflåten, støl på uvante steder, slik det alltid er etter første skøytetur om høsten. Klokken var blitt 11.30 og jeg lovte å være hjemme til lunsj kvart over 12, så jeg tok av meg skøytene og pakket sekken og bega meg hjemover over skauen der jeg kom. Jeg kjente på hvor deilig det var å få på seg vanlig fottøy igjen. Sånn er det hvert år. «Det beste ved den første skøyteturen er å få av seg skøytene igjen».

Hjemme fikk jeg deilig lunsj av Inger og tenkte på hvor fin tur jeg hadde hatt i strålende sol, på nylagt stålis som var så klar at man så bunnen ned til flere meters dyp. På ettermiddagen skulle det bli snø, så jeg hadde bare denne ene sjansen i år. Jeg kom imidlertid på at jeg hadde glemt ispiggene på badeflåten, som jeg hadde lagt fra meg mens jeg tok av meg skøytene. Vi fant ut at vi kunne kjøre bortom å hente dem når vi litt senere skulle til Gøsta og Lida på kaffebesøk. De bodde på en hytte litt innenfor Svea.

Litt senere rigget vi oss for kaffebesøk og kjørte innom parkeringen på badeplassen. Jeg løp ned for å hente ispiggene, med joggesko på beina, som normalt bet godt på glatt føre. Men de bet så godt at snø ble sittende igjen under sålen, og da jeg kom ned på isen, forsvant begge beina umiddelbart unna meg. Jeg datt som ei tørrgran. Dundret bakhodet i isen – BANG rett i drømmeland. Jeg hørte smellet da hodet traff isen. Hele synsbildet ble fylt av en eneste diger stjerne, rød i midten og gulere mot kantene.

Så kom Finnmarksvidda, eller Hardangervidda, i alle fall et nydelig høyfjellslandskap i april, hvite bølgende landskap uten ende. Jeg sto liksom i enden av bildet og så utover. Så kom det konfirmanter gående fra horisonten og mot meg, tre rekker, milevis med konfirmanter, en strøm uten ende. De passerte ca. fire–fem meter foran meg og forsvant inn i bildet og ble borte litt bakenfor meg. Det var bare gutter, med hvite kapper og brylkremsveis ala ca. 1960, ingen jenter. Det var frostrøyk nede ved bakken, omtrent som på rockekonserter, så beina til konfirmantene forsvant liksom mot snøen. Oi, den «store hvite flokk» tenkte jeg, hm, dårlig tegn.

Så kom det en brunspraglete kar flygende, på kors og tvers mellom konfirmantene. På avstand så det ut som en forvokst kattugle, den skrek og den skrålte noe veldig. Flere ganger gjorde den utfall mot meg, men hver gang fløy den tilbake blant konfirmantrekkene. Jeg så tydelig at den hadde menneskeskikkelse når den var på nært hold. Enda et dårlig tegn tenkte jeg. Det må være, Lucifer, djevelens sorte engel som er ute for å rekruttere fyrbøtere. Jeg spurte flere ganger de forbipasserende konfirmanter om de kjente til den brunspraglete karen, om det var Lucifer som var på rov. Men ingen svarte, de bare gikk som før med foldete hender og så rett framfor seg – fortrakk ikke en mine selv når jeg ropte høyt til dem.

Så kom det plutselig en høy røst fra oven: «Det er ikke Lucifer, det er Lazarus». Jeg skvatt til, men ble egentlig litt lettet over endelig å ha fått kontakt. Jeg husket ikke der og da hvem Lazarus var, så jeg spurte: Lazarus? Er det et dårlig tegn? – og det ble svart fra oven: «Nei da, ikke nødvendigvis». Jeg husket at jeg syntes stemmen minnet meg litt om Fortelleren i Brødene Dahl, men jeg tenkte innerst inne at dette fort kunne være Vår Herre, og jeg spurte med ærbødig stemme hvem han var. «Jeg er Programlederen», svarte han.

Før jeg fikk grunnet noe særlig på svaret, kjente jeg en voldsom prikking i armer og bein, og det ble helt mørkt, og helt stille. Det fine vinterlandskapet var vekk, konfirmantene var vekk, Lazarus var borte, og Programlederen fikk jeg ikke lenger kontakt med. Til og med tinnitusen som har plaget meg i 20 år, var borte. Oi, der daua jeg, tenkte jeg, og mintes Fleknes sine ord: «Dett var dett». Jeg hadde ingen smerter, var ikke redd, jeg godtok døden, det var liksom helt ok. Men jeg syntes det var rart at jeg fortsatt som død kunne tenke, og så hadde jeg jo ikke hørt basunene, det ga meg et håp. Jeg mente jeg hadde hørt, eller lest, at det var ikke nok bare å se den store hvite flokk. Man måtte også høre basunklangen. Den hadde jeg ikke hørt.

Det neste jeg husker var at jeg strevde med å reise meg på den glatte isen, noe jeg ikke greide, så jeg krabbet ut til badeflåten for å hente ispiggene. De skulle jeg i hvert fall ha med meg. Da jeg kom ut til flåten, var jeg overrasket over at håndtakene på ispiggene var svarte, og ikke fluoriserende røde slike som mine. Disse måtte være noen andre sine. Men, mens jeg så på ispiggene forandret de sakte fargen og ble etter hvert røde.

Det neste jeg husker er at jeg strevde med å reise meg igjen, men denne gangen inne ved land. Jeg husker at jeg fant lua mi. Det neste jeg husker var oppe ved bilen der jeg fortalte Inger at jeg hadde falt på isen og slått hodet mitt. Inger spurte om jeg kunne kjøre, noe jeg visst nok svarte ja til og kjørte av sted. Det gikk meget sakte, og ved Nordstrandskrysset visste jeg ikke hvor vi skulle. Vi skal til venstre sa Inger, vi skal jo til Gjøsta og Lida på kaffe. Er ikke de i Sverige, da? Svarte jeg og sa at jeg følte meg så rar.

Da overtok Inger rattet og kjørte hjem. Dette husker jeg ikke noe av. Det neste jeg husker var at jeg lå på sofaen og Inger var i telefonen. Hun hadde ringt legesenteret på Harestua for utredning, samt Lida og avlyst kaffebesøket. Turen ned til legesenteret husker jeg ingenting av. Etter en del prøver der nede ble jeg sendt til Gjøvik sykehus. Karianne kjørte meg. Heretter husker jeg alt. På sykehuset konstaterte de hjernerystelse, men ingen hjerneblødning, så jeg fikk lov til å dra hjem senere på kvelden. Inger måtte vekke meg flere ganger første natten og sjekke meg for ulike symptomer, som besto i synsforstyrrelser, kvalme eller økende hodepine. Ellers måtte jeg holde meg i ro og ikke lese eller se på tv eller pc i tre dager.

Etter vel en uke var jeg omtrent som før. Litt øm i bakhodet der jeg traff isen, men hodepinen ellers var borte, og noen synsforstyrrelser eller kvalme hadde jeg ikke hatt. Jeg torde ikke fortelle historien om den «store hvite flokk» og Lazarus på sykehuset, selv om dette minnet satt, og sitter ennå, krystallklart igjen etter opplevelsen. Det fysiske som skjedde rundt, husker jeg ingen ting av.

En kan spørre seg om jeg har vært død noen minutter (altså en liten tur på andre sida), eller kanskje bare halvdød, eller er det bare at jeg har en kreativ underbevissthet? Interessant var det i alle fall for meg, selv om noe særlig klokere ble jeg ikke, annet enn at det er farlig å gå på glattisen.

God jul. Husk piggsko på isen.

Beste hilsen Dag Berge

FAKTA ISVETTREGLENE

1. Ha respekt for isen

2. Ikke gå ut på isen uten svømmeferdigheter

3. Ta med deg skikkelig og tilstrekkelig sikkerhetsutstyr

4. Gå flere i følge. Er dere mange, gå litt spredd

5. Hold deg på sikker is

6. Vær spesielt oppmerksom på snødekket is og årstidsendringer

7. Bruk alle sansene, lytt etter lyder i isen

8. Hvis du går igjennom isen, ikke få panikk

9. Hvis andre går gjennom isen, hold avstand

Kilde: Norges livredningsselskap

LES OGSÅ:

Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags