Gå til sidens hovedinnhold

Du kommer ikke over det, men du kommer gjennom det. Men når blir børa for tung?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg ruslet ned til Kistefos museum og under de enorme konstruksjonene hvor nye E16 snart kommer over Randselva på nybrua. Det mangler fortsatt mye før vi kommer over. Og igjen får jeg assosiasjoner til selve livet. Hele vår eksistens er en overgang fra en bredd til den neste. Og hver eneste dag, så lenge vi lever, gir oss nye utfordringer og oppgaver som skal løses, store som små.

En dag er det slutt.

«Du kommer ikke over det, men du kommer gjennom det», er en bok om sorgtjeneste i Fransiskushjelpen. Er ikke dette en setning vi både har sagt og hørt, alle sammen? Fransiskushjelpen er en ideell organisasjon i Oslo som mener at alle våre tjenester skal bære preg av at vi har tid, at vi ønsker å være til stede og at vi har en dyp respekt for det enkelte menneske. De har hentet sin inspirasjon fra Frans av Assisi. Mor og far hadde Frans av Assisis bønn innrammet over kjøkkenbordet.

Vi vil alle miste noen vi er glad i, før eller senere. Mange har også opplevd det allerede, nå nylig eller kanskje en tid tilbake. Det gjør vondt.

Vi kan også føle sorg over det vi ikke oppnådde, som vi kanskje higet etter, men ikke fikk. Det er en annen måte å miste på. Sorg kan være som en medalje som glapp i siste sving.

Pandemien har tatt mange liv. Denne dødstrusselen er heldigvis i ferd med å roe seg noe. Men hva skjer? Nye skrekkbilder fyller eteren og tv-skjermen. Jeg fryser nedover ryggen ved bildene som har møtt meg fra Afghanistan de siste dagene. Spenningen er stor. Kommer verden gjennom dette ? Jeg spør meg videre; kommer kloden vår gjennom mer?

Mange av oss har lest Helga Flatland sine bøker om kameratgjengen fra bygda som dro som soldater til Afghanistan. Dette er romaner, men jeg vet at mange, som meg,har en bekjent, en nær venn eller slektning som har eller har hatt tilknytning til Norges tilstedeværelse i Afghanistan fra 2001 og fram til i dag. For veldig mange nordmenn er Afghanistan så mye mer enn en god bok du tar med deg i sofakroken. Sjefen vår for den mektige NATO alliansen har ekstra tunge dager akkurat nå.

Vi står foran et stortingsvalg. Og mange mener vi står ovenfor et viktig veiskille.

Det er her lille meg, som i verdenssammenheng føler meg mindre enn en maur i en kjempestor maurtue, har mulighet for å sette mitt lille stempel. Men hjelper min lille stemme? Jeg tror mange med meg kan kjenne på en tretthet. Idrettsfolk kan få tretthetsbrudd. Nå tror jeg det er hele kloden som har fått et alvorlig tretthetsbrudd.

Vi er så altfor mange mennesker, skjevhetene i verden er så milevide og børa til kloden har blitt for tung.

Jeg rusler , litt tung til sinns, videre i skulpturparken på Kistefos, og får forsterket mine følelser når jeg tar skulpturen "The Ball" av Ilya Kabalov fra 2017 i øyesyn. Kloden er tung og menneskene sliter.

Så blir jeg likevel litt trøstet av det livgivende vannet som strømmer gjennom den skulpturen som barnebarna kalte smultringen da de var små. Nå er de ikke barn lenger, og vet at skulpturen heter «All of Nature Flows Through Us». Den er laget av Marc Quinn og ble avduket for 10 år siden. Skulpturen blir for meg en oppfordring og oppmuntring til å bruke alle mine sanser, lytte til og ta ansvar for naturen og mine omgivelser.

Og jeg skal bruke stemmeretten min.

Godt valg!

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.