To be EL not to be?

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Hvis jeg ser bort fra en gul liten sak på størrelse med en radiobil som jeg prøvde på Hunderfossen i 2005, prøvde jeg elbil for første gang i 2009. I løpet av kort tid skrev jeg to artikler, den ene om den første elbilen til Gran kommune og den andre om den første privateide elbilen lokalt med Knut Erling Moksnes og Sigrid Heier bak rattet.

Det har vært en revolusjon på elbilfronten siden den gang. Nå både ser elbilene ut og oppfører seg som «vanlige» biler, og de er fullspekket med teknologi og utstyr. Da Tesla kom endret det alt. De lanserte rett og slett en framtidsbil på strøm, og resten av bransjen måtte hive seg på for å henge med.

Nylig ble jeg selv elbileier da jeg kjøpte en brukt, men så god som ny, e-Golf. Som hos alle elbileiere vil husstanden vår snart spare mange tusenlapper i året i bompenger, men å kjøpe elbil bare på grunn av dette fritaket er neppe grunn god nok for de fleste. For mange vil ikke ulempene veie opp for fordelene. For min del er det heller ikke gratis bom som er hovedgrunnen.

Jeg har veid for og mot elbil-kjøp i flere år, og omsider bestemte jeg meg. Når jeg i tillegg bytter ut en vanlig Golf med en e-Golf, så blir overgangen minimal. Å bytte ut en fossil 2009-modell med en elektrisk 2016-modell er imidlertid et solid byks inn i framtiden.

Hvis vi ser bort fra bommen vil vi selvsagt også spare penger på drivstoff og årsavgift. Politikerne våre har gjort det hyggelig å velge bil på strøm i Norge. Som nummer to-bil med lokal pendling som førsteoppgave, er elbil midt i blinken for oss.

For min del handler det imidlertid mest om fasinasjonen over å kjøre en bil som går på strøm. Jeg blir faktisk litt glad av å kjøre energieffektivt, lade når jeg bremser og triller og suse nærmest lydløst rundt. Hvis jeg i tillegg kan redde verden bittelitt mens jeg koster meg bak rattet, så skader selvsagt ikke det heller.

Artikkeltags